I traileren ser vi et nyfødt barn, Theo, løftes rundt mellom ulike hender. Selv om han er fullstendig avhengig av andres omsorg, gir blikket som rettes på ham gjennom kameraet, eller fra jordmoren på sykehuset, en opplevelse at han ikke desto mindre er filmens hovedperson.

Gode hjelpere

Hvert år deles Andreasprisen under Haugesund Internasjonale Filmfestival. Årets prisvinner er den franske filmen I trygge hender, regissert av Jeanne Herry.

At et barn uten språk og utviklet bevissthet står i sentrum, er på sett og vis et brudd med hvordan en tradisjonell «protagonist» i en fortelling er. Denne må gjerne gjennomgå en dramatisk forandring i seg selv, i tillegg til i det ytre.

– Theo gjennomgår en slik reise, men ikke som konsekvens av egne valg?

– Det som gjør utrolig sterkt inntrykk er hvordan apparatet rundt tar barnet på alvor, sier juryleder Alf Kjetil Walgermo.

– De snakker direkte til barnet, og forklarer hva som har skjedd. Barnet blir forlatt av den biologiske mora rett etter fødselen. Hele systemet av gode hjelpere blir satt i sving. Fosterforeldre, psykologer. Det nye mennesket blir tatt på dypeste alvor.

LES MER: Anmeldelse: – Har voldsromantikeren Tarantino blitt gammel og sentimental?

Klapp på skulderen

Walgermo påpeker at det er en sosialrealistisk film. The Guardian skrev i sin anmeldelse av filmen i fjor at den undersøker det franske adopsjonssystemet. Slik inngår den i en sosialrealistisk filmtradisjon som gjort det godt internasjonalt de siste årene, med filmer som Klassen (2008). Også her er det en samfunnsinstitusjon som utforskes gjennom å gå tett på mennesket.

Det er et interessant poeng at filmen – mer enn å ha et institusjonskritisk utgangspunkt – har et ønske om å komme tett på de mange, ulike personene som jobber tett på barnet, sier Walgermo.

Han minner om at mange som står i de faglige posisjonene filmen kaster lys på, må tåle mye pepper. Mange er negative og kritiske til for eksempel barnevernet.

– Men denne filmen gir et stort og bredt fagfelt en klapp på skulderen. Den applauderer innsatsen de legger ned, dag etter dag, for å ta vare på de mest sårbare i samfunnet. Både barna, men også de sårbare, vordende foreldrene. Først og fremst jobber apparatet vi ser i filmen for at barn skal få gode foreldre. De er ikke primært til for foreldre som ønsker seg barn.

LES MER: Anmeldelse: – Dropp søndagsmøtet og gå og se Amazing Grace i stedet

Håp

Til slutt trekker Walgermo fram filmens budskap om håp.

– Det nyfødte barnet er allerede i en krise. Det blir forlatt av en omsorgsperson på det mest sårbare tidspunktet i livet. Men storsamfunnet er klar til å ta imot det. Det er mange trygge hender som bærer barnet, fra den biologiske moren til sine nye foreldre.

I sin begrunnelse skriver juryen at filmen «tar for seg et viktig eksistensgrunnlag for mennesket generelt og det nyfødte barnet spesielt:­ behovet for kjærlighet og trygghet.»

Prisen ble torsdag kveld delt ut av prost og ny jurymedlem Rune Steensnæs Engedal under Haugesund Internasjonale Filmfestival.