Film

Zac (22) har Downs syndrom og vil bli profesjonell wrestler i dramaet «The Peanut Butter Falcon»

The Peanut Butter Falcon er en florlett og oppskriftmessig reiseskildring med mer atmosfære enn motstand og nyanser. Den er også et viktig skritt i filmbransjens synliggjøring av annerledeshet.

Underfundig musikk og glade farger forteller oss umiddelbart at The Peanut Butter Falcon er en komedie: 22-årige Zac har Downs syndrom og legger sleipe planer for å rømme fra eldrehjemmet han bor på. Han har noe så erkeamerikansk som en drøm, et mål om å bli profesjonell fribryter. Ligger håpet og fremtiden i wrestling-skolen til idolet Salt Water Redneck noen få delstater unna?

Filmens andre hovedperson introduseres til glad-tøffe bluestoner. Tyler frister en tilværelse som reke-tjuvfisker i sumplandskap, han er en ruskete type med temperament og et avventende forhold til privat eiendom.

«Broren din ser ned på deg fra himmelen», får han høre. Tilbakeblikk forteller oss at han og broren var glade typer med et nært forhold og god stemning. Antydningene om at Tyler savner broren er alt annet enn forsiktige.

Litterære forbilder

Den omsorgstrengende rømlingens vennskap med den deprimerte småkjeltringen danner hele reisverket for filmen. Sammen flykter de bedagelig nedover brunt elvevann, en ferd Tyler selv sammenligner med Huckleberry Finn og Odysseen. I hælene følger representanter for fortiden: Bevæpnede bøller og en velmenende eldrehjem-ansatt.

Hovedpersonene har sine tilkortkommenheter, men hjerter av det pureste gull, forsøker filmen å overbevise oss om. Det lykkes den godt med.

LES OGSÅ: – De tråkker på ungen min, sier Eline Stien, som har en sønn med Downs syndrom

Villskudd på veien

The Peanut Butter Falcon sorterer under varemerket og sjangerbegrepet «amerikansk indie», uavhengige produksjoner med mer entusiasme enn budsjett. De handler gjerne nettopp om reiser som noe mer enn bare transportetapper, at outsiderne på veien finner ut noe om seg selv og tiden man lever i. Den banebrytende motorsykkelfilmen Easy Rider (1969) er i mange henseender gullstandarden, og The Peanut Butter Falcon har nesten alle kjennetegnene i kategorien, den er en historie om villskudd - fargerike typer som ikke passer i normaliteten.

Synliggjøring

Det er betegnende at studiosystemet i Hollywood ennå ikke har benyttet seg av skuespillere med Downs syndrom – slikt økonomisk sjansespill overlates til de uavhengige produksjonene. Der har funksjonshemmede skuespillere utgjort en økende trend, og interesseorganisasjoner rapporter om en positiv effekt, at mennesker med Downs blir møtt med mer respekt når de synliggjøres i mediene.

I Norge har vi muligens kommet et lite stykke lenger enn i USA, i både Uno (2004) og Detektiv Downs (2013) spilte skuespillere med syndromet avgjørende roller.

Gjenkjennelig

At en produksjon betegnes som «indie» er ikke nødvendigvis ensbetydende med utilgjengelighet, at man må være sofistikert filmviter for å få utbytte av den. The Peanut Butter Falcon er mer motstandsløs feelgood enn sine sintere og mer svartsynte sjangerfrender: Musikken guider seerens følelser, det er imponerende flyfoto over imponerende maisåkre og elvedeltaer. Budskapet er enkelt, nyansene få.

Det fråtses i gjenkjennelige, «frodige» sørstatsmotiver, her er vannmeloner, gyngestoler på porch-en, Piknik med døden-banjo, alligatorer, hjemmebrent og høyere trailerbart-faktor enn gjennomsnittsutdanning. Når manusforfatterne tillater seg en religiøs og blind mann som velsigner og døper hovedpersonene, er det mer for å legge inn et fargerikt stoppunkt i «odysseen» enn å komme med et budskap.

Man kan ikke beskylde de debuterende filmskaperne for problematisering, for å mane til ettertanke. Zac er for eksempel forlatt av familien sin, uten at det utdypes. «Det viktigste er hvordan du er i hjertet», trøster Tyler. Filmen utnytter lite av potensialet i den stjernespekkede rollelista, kapasiteter som John Hawkes og Jon Bernthal er henvist ørsmå roller i grenselandet mot det intetsigende.

LES OGSÅ: «Jakten på Downs syndrom er i gang», hevder organisasjonen Menneskeverd i en kampanje mot den nye bioteknologiloven

Kalkulert?

Sentimental og oppskriftsmessig, er også karakteristikker filmen må tåle, den inneholder blant annet en påtvunget, temmelig unødvendig kjærlighetshistorie. Ja, kanskje er hjertevarmen slik den arter seg i filmen nøye kalkulert, et resultat av kynisk prøving og feiling.

Men nei, det virker heldigvis ikke slik. Ved å zoome så nært inn på vennskapet mellom det umake paret, fremstår The Peanut Butter Falcon like hjertelig og varm som sitt innhold.

Kjemi

Årsaken er den bemerkelsesverdige, musikalske kjemien mellom hovedrolleinnehaverne Zack Gottsagen og Shia Le Beouf. Førstnevnte har ønsket å bli skuespiller siden treårsalderen og har vært aktiv utøver i Special Olympics. Rollen som Zac er fysisk krevende, med løping, svømming og stuping, så treningen har kommet godt med. Tidvis kontroversielle Le Beouf har uttalt at innspillingen med Gottsagen fikk ham bort fra en uheldig livsstil, med rus og arrestasjoner. Han gestalter Tyler som full av indre motsetninger, som gåtefull og karismatisk, og samtidig overraskende troverdig. Tyler finner broren han savner i Zac, og forbrødringen er sørstats-poetisk: De klemmer og danser rundt flammene, i hjemmebrentrus og nakne overkropper.

LES OGSÅ: Under innspillingen av filmen Fury skal Shia LaBeouf ha fått hjelp av medskuespiller Brad Pitt til å finne Gud

Flytedyktig

Filmen er altså mer en glad historie om et vennskap enn en utforskning av å ha Downs. Den gir få nye perspektiver på syndromet, og det er heldigvis heller ikke meningen. Å synliggjøre annerledeshet i en vellaget film med bredt nedslagsfelt og kredible skuespillernavn er prisverdig, men på papiret høres mye ved The Peanut Butter Falcon tungrodd og tvungent ut. Resultatet er heldigvis både større og luftigere enn summen av enkeltdelene. Dermed flyter filmen lett, muligens i letteste laget.

The Peanut Butter Falcon har gjort det godt på amerikanske kinoer, men kampen om oppmerksomhet er hard i vår tid. Den ville blitt et storfenomen, noe nærmest banebrytende, hadde den kommet under bølgen av amerikansk indiefilm på 1990-tallet. Hjertelig velkommen etter, kan man si!

---

Fakta:

---

Les mer om mer disse temaene:

Einar  Aarvig

Einar Aarvig

Vårt Land anbefaler

1

1

1

1

Annonse
Annonse

Mer fra: Film