Anmeldelser

Vil ikke skjerme oss for livets slutt

Håkon Bleken fletter sammen religiøs ikonografi og kunsthistorie på en måte som får oss til å reflektere over menneskelige grunnvilkår.

Bilde 1 av 3

I det midterste av Håkon Blekens tre malerier Triptych (1975) ser vi en korsfestet Kristus med avisutklipp og historiske fotografier som underlag. Mange av dem dokumenterer krigens grusomhet. Her transformeres Messias til noe vi ikke bare kan betrakte som ikon for et guddommelig offer eller stedfortreder for menneskelige synder: siden underlaget slår gjennom må vi også tenke over hvordan den korsfestede gjennomtrenges av historiske impulser, andre menneskers lidelseshistorie. Kristus-figuren frigjøres fra dogmet om frelse og gjennomlyses av all menneskelig pinsel.

Både frelser, verk og betraktes fanges dermed et sted mellom tro og fordomsfri tenkning. Problemet er briljant visuelt formulert fordi vi ikke kan trekke oss ut av tankerekken om vi først fanges av den. Den smitter.

Vellykket gjenbruk

I bruken av religiøs ikonografi og kunsthistorie fletter Bleken kunsten og menneskelige grunnvilkår sammen på et vis som setter oss i stand til å reflektere på måter vi ellers ikke kan.

Hans gjenbruk av symbolisten Arnold Böcklins Toteninsel (som Böcklin lagde mange varianter av selv, fra 1880 til 1886) er et ubestridelig høydepunkt, fordi han omskaper forelegget til et særegent møtepunkt mellom kunsten og livet. Bare se på Dødens ø XVI (2015), hvor omrisset av øya ikke rammer inn natur eller mytiske dødsforestillinger vi kan drømme oss bort i, men viser fotografier av menneskelig lidelse, deriblant fra holocaust.

Friksjonen mellom faktisk, opplevd, grusomhet og redsel og den kunsthistoriske formen (Böcklin-motivet) trekker både død og Toteninsel ut fra ethvert fornemt museums-modus og inn i livet. Eller mer presist: Hvordan kunsten ikke skal skjerme oss for livets slutt, men konfrontere oss med det.

LES OGSÅ: Har du sett Harald Sohlbergs malerier en gang, biter de seg fast. Du glemmer dem aldri.

Samtidens gjennomslag

Både historien og samtiden gjennomtrenger Blekens kunst gjennom avisutklipp og fotografier. Et av de mest slående eksemplene er hans versjon av myten om Ikaros, hvor den fallende helten plasseres i et abstrakt landskap hvor reklame for sofagrupper og gressklippere skinner gjennom. Disse banale annonsene står i skarp kontrast til den episke fortellingen om menneskelig overmot, men åpner nettopp derfor for et tankerom mellom det mytisk storslagne og det trivielle som ellers ikke ville oppstått. Ikaros er nærmere oss enn vi tror, antyder Bleken.

Hvordan kunsten gjennomtrenges av samtiden blir akutt i maleriene hvor Böcklins dødsøy og Utøya gror sammen, fortsatt med avisutklipp som bakgrunn. Kunsten har en tendens til å lukke seg om egen formverden eller motivkrets, men Bleken holder kunsten åpen for samtidige hendelser, også den traumatiske dagen hvor så mange unge ble drept. Bleken gjør ikke det forferdelige om til noe kontant utsagn, vi får ikke se hans «mening» om 22. juli. I stedet skaper han et bilde av kunsten og livet hvor både kunsthistorien, maleriet og menneskelig lidelse samles til en påstand om at kunsten kan hjelpe oss med å tenke både historie og samtid.

Det er inspirerende å se hvordan forbindelsen mellom kunsten og verden vi lever i kan være så direkte – uten at kunsten reduseres til propaganda eller sin egen selvrefleksjon.

LES OGSÅ: Kitty Kielland var maleriets meteorolog.

Analytisk fremmedelement

Bleken er inspirert fra mange hold, men fortaper seg sjelden i sin egen formverden. Abstraksjonen eller den kubistiske impulsen introduserer heller et fremmedelement som bryter fra hverandre noe så hverdagslig som vår forestilling om hva en hund er.

I serien Fragmenter av en hunds bevegelser (2017/2018) presenteres vi først for en høyst gjenkjennelig voff-voff, idealtypisk poserende; søt og lydig. Men i de påfølgende maleriene løses bildet opp i villskap og lek. Hundekroppen betraktes i så uvante vinkler og konfigurasjoner at dyret, mens det kvernes inn i tepper og puter, gror over i det abstrakte. Men det er analysen av dyrekroppen som forankrer maleriene: Innimellom kroppsdelene ser vi det blinke til i dyrets øyne fra den mørklagte delen av maleriet som en påminnelse om at hundens villskap fortsatt er der, i leken, gjemt bak ideene om «menneskets beste venn» som var maleriseriens utgangspunkt.

Bleken finner frem til de punktene i en kropp hvor det kjente løser seg opp i noe løsere formulert, noe mer urovekkende, noe vi må arbeide for å plassere.

LES OGSÅ: Ny Sohlberg-utstilling viser naturen som sjelespeil

Uklar katt

Det er utrolig mye å si om Bleken, blant annet en del forunderlige detaljer jeg ikke kan gi slipp på.

Serien av portretter av musikervennen Arne Nordheims siste dager på gamlehjemmet viser et menneske i forfall, men det er katten i Arne Nordheim (2007–2018) jeg henger meg opp i: plassert på en kommode er katten blitt en svevende, sort sky med punktøyne, som for å illustrere at den ytre verden er i ferd med å bli mer diffus mot slutten for musikeren. Den rituelle kaffekoppen, derimot, som den store komponisten løfter mot munnen, er fortsatt klart definert: Den er et fokuspunkt for hverdagens fortsatt tydelig definerte linjer.

Do not go gentle gir en god oversikt over et kunstnerskap som strekker seg over mer enn 70 år – og det retrospektive er jo fint nok – men den gir også mulighet til å se tydelig det som virkelig er fremragende med Håkon Bleken. For meg handler det om graden av kontakt med samtiden han er i stand til å opprettholde. Det som er fantastisk med Bleken er at dette blir et nesten overflødig spørsmål. Ikke bare fordi han åpenbart er seg svært bevisst at kunsten ikke kan leve i en boble, men fordi han gjør det om til et overbevisende kunstnerisk anliggende.

Les mer om mer disse temaene:

Kjetil Røed

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Anmeldelser