Ulmende katastrofe

Noe av det mest tiltrekkende med filmmediet er det som ikke fortelles, alt som er utelatt. At man, i motsetning til virkeligheten, slipper venting og transport – banaliteter og monotoni er fjernet eller skjønnmalt. Når Tom Cruise drar til Kashmir for å jakte skurker og klatre i fjellveggen blir vi ikke med på flytoget først.

«Noen filmer er stykker av ­livet», sa Alfred Hitchcock. «Mine er kakestykker.»

Elliptisk

Filmen etterstreber gjerne det glamorøse, det som hever seg over dagliglivets trivialiteter. Utenom heftig musikk og kameravinkler er utelatelsen av tidsforløp – en «ellipse» på fagspråket – det mest effektive virke­midlet. Man fjerner det overflødige. Stanley Kubrick hoppet for eksempel fra menneskehetens opprinnelse til romalderen i sin 2001: En romodyssé.

Ved å fortelle i realtid – at ett minutt på lerretet tilsvarer ett minutt i virkeligheten – lar man publikum ta del i rollefigurenes situasjoner. Slike filmer foregår gjerne i klart avgrensede rom og er ofte inspirert av teateret, som Repet (av nettopp Hitchcock) og rettssalsklassikeren Tolv edsvorne­ menn. Grepet ble også brukt som en bærende gimmick i TV-serien 24 på 2000-tallet. i Erik Poppes Utøya fra tidligere år fungerte det som en påminner om hvordan 90 grusomme minutter må ha fortont seg.

Hverdag

Som Utøya, er Blindsone filmet i én lang tagning. Regidebutant Tuva Novotny har uttalt at filmen ikke er en filmteknisk øvelse, men at grepet er avgjørende for den nødvendige effekten: Færre tabuer, mer åpenhet når man snakker om psykiatri.

Svenske Novotny er til nå mest kjent som skuespiller, i filmer og serier som Jalla! Jalla!, Dag, Nobel­ og den gedigne Netflix-scifien Annihilation fra tidligere­ i år. Men her har hun regissert, skrevet manus og plukket ut skuespillerne – flere av dem er fra hennes norske vennekrets.

De første 15–20 minuttene av Blindsone setter det som må være norsk rekord i hverdagslighet på film. Vi begynner under­ en håndballtrening, følger så to tenåringsvenninner inn i garde­roben, deretter på vei hjem til drabantbyen, med kameraet ­halsende bak, i trist, snøfritt vinterlandskap.

Her er ingen musikk eller andre­ effekter, lyden av påtagende vind gir en følelse av uro. Tea og venninnen snakker om lekser (nynorsk, matte, andre verdenskrig), tar farvel, og vi blir med førstnevnte fire etasjer opp i blokka for mer hverdagslighet: TV-titting, brødskivespising, turer på do.

Utmattende

Så inntreffer katastrofen, fortellerperspektivet skifter til moren Maria, vi er ute på gaten igjen, og etter hvert i ambulanse og sykehuskorridorer. En tradisjonell film ville gitt oss et konsentrat av hendelsene, men her er vi i stedet med overalt – regissøren holder oss i situasjonene så lenge de varer.

Det er både utmattende og ­effektivt og gir en genuin naturalisme, en følelse av å være der. Realismen understøttes av ekte helsepersonell i sentrale roller. De har en særegen profesjonell-menneskelig sjargong og væremåte..

LES ANMELDELSE AV SKJELVET: Mest inntrykk gjør mennesker som forsøker å redde hverandre

Kompromissløs

Blindsone er altså realtid på det mest kompromissløse, og denne formen er avhengig av ekstrem innsats fra skuespillerne. Pia Tjelta er også formidabel som Maria. Hun «spiller» ikke rollen, hun gjennomlever den gjennom nesten hele filmens handling, og prestasjonen er intens og troverdig.

Her er alt fra sjokk og sammenbrudd til små sideblikk og spirende tanker, fra rystelse til handlekraft. Alt i ett, helt uten pauser. Hun deler hovedrollen med en stødig og empatisk Oddgeir Thune som pårørende­sykepleier, perspektivskiftningen mellom dem er elegante og kjærkomne brudd i den bokstavelig talt enøyde fortellingen.

Samtaler

Hvor mye vet vi om våre næreste? Er det ingen grunn til bekymring hvis alt fremstår som normalt? Har vi et riktig begrepsapparat for å diskutere vanskelige følelser? Som tittelen antyder, ønsker filmen å belyse slike problemstillinger, stimulere til samtale. Ved å gjøre den sentrale tragedien så gåtefull og overraskende, oppnår den nettopp det, tilskueren vil være nysgjerrig på hva andre tenker om den. Kunne familien gjort noe annerledes? I så fall: Hva?

Blindsone er mindre handlingsmettet og rommer flere «vrier» enn sine entagnings-kolleger, og skildrer ofte mer en tilstand enn den forteller en historie, for eksempel i den siste, ordløse ambulanseturen. Den er en krevende opplevelse, full av energi og vilje til diskusjon. Den prinsippfaste stilen er godt ivaretatt av fotograf Jonas Alarik, og man blir nysgjerrig på hva som skjer i kulissene, formatet har flere likhetstrekk med teater.

Opprørende og fascinerende

I desember er det svensk premiere på Britt-Marie var her, oppfølgeren til suksessfilmen Hundreåringen som klatret ut gjennom vinduet og forsvant. Også denne har Tuva Novotny regien på, og Jonas Alarik er med som fotograf. Man ser for seg en godslig komedie, som besteforeldre ser på kino med barnebarna.

Blindsone blir neppe et folkefenomen av samme format, men bør definitivt oppsøkes av flere enn fagfolk og pårørende i psykiatrien. Den er dramatisk, opprørende og fascinerende og vil, hvis det finnes rettferdighet i verden, avstedkomme skuespillerpriser til sin kvinnelige hovedrolle.

[ Interessert i film? Les flere anmeldelser her  ]