Sårbare mennesker møter naturkatastrofen

Katastrofefilm er en pussig sjanger. Den skal ryste oss ved å vise at menneskelig sivilisasjon kan ødelegges på få sekunder, for så å gjøre oss lettet idet hovedpersonene – gjerne en tobarnsfamilie – så vidt klarer seg.

Lettelsen øker idet vi selv kommer helskinnet ut av salen og ser at verden fortsatt består. Det rystende der inne i kinomørket var bare oppdiktet.

Like fullt bygger regissør og datateknikere på våre minnebilder fra nyhetsoppslag om virkelige jordskjelv. Skaperne av Skjelvet har dessuten fôret oss med fakta om at Norges hovedstad ble rammet av et skjelv i 1904. Noe slikt mener geologer kan skje igjen.

Vondt å se

Skjelvet er som en skrekkfilm du ikke unner noen å oppleve i det virkelige liv. Den er teknisk meget godt laget, men de skremmende bildene krasjer med min uvilje mot å tro at noe så katastrofalt kan skje i slike dimensjoner. I vår hovedstad!?

Faktisk var det var lettere å bli overbevist av tsunamien som rammet Geiranger i Bølgen (2015).

Jeg strever nemlig følelsesmessig med å godta det regissør John Andreas Andersen og hans tryllekunstnere ved datamaskinene viser oss. Det gjør vondt å se hvordan jordskjelvet river opp Ekebergåsen, slår sprekker i den vakre operaen, røsker opp toglinjene inn til Oslo S, lar store stykker av Rådhuset ramle ned og får høyblokker som Postgirobygget og Radisson hotell til å rase sammen og bli til ruiner av glass og betong.

I nettopp det hotellet jobber Idun Karlsen etter å ha flyttet fra Geiranger. Det kan da ikke skje at en liten familie for andre gang havner i katastrofens sentrum og må kjempe som besatt for å unnslippe døden?

LES OGSÅ: Høstens norske filmer tar opp alle slags problem – utenom klasseforskjeller, sier vår filmkommentator Einar Aarvig.

Muskelbunt og aspeløv

Men det forunderlige med film er at vi kan godta hendelsene innenfor fiksjonens univers.

Så gjelder det å komme på parti med hovedpersonene slik at man bryr seg om dem. Der svikter ofte Hollywoods katastrofefilmer. Produsentene tyr gjerne til en superstjerne som redder familien på forutsigbart vis.

En parallell til Skjelvet er San Andreas (2015) som skildret hvordan San Francisco blir rasert av et jordskjelv fordi de tektonske platene under San Andreas-forkastningen rører fatalt på seg.

Her fikk muskelbunten Dwayne Johnsen framstille familiefaren Ray. Han svikter aldri da kone og barn – som selvfølgelig har kommet vekk fra hverandre – skal reddes. Tøffingen Ray kommer dem til unnsetning i helikopter.

Imponerende Joner

Da liker jeg langt bedre at manusforfatterne Harald Rosenløw Eeg og John Kåre Raake har gjort familiefaren i Bølgen og Skjelvet til en antihelt. Kristoffer Joners geologskikkelse, Kristian Eikjord, er ingen muskelbunt.

Rett nok viser prologen i Skjelvet hvordan media har framstilt ham som varsler og helt fordi han berget kone og barn, og mange andre i Geiranger.

Men den Kristian vi møter nå, lider av post-traumatisk stress-syndrom. Han fikser simpelthen ikke livet sitt etter Geiranger. Kristoffer Joner skjelver som et aspeløv og gjør en formidabel tolkning av den fortvilede tobarnspappaen. Jeg vet ikke om noen annen norsk skuespiller som kan levendegjøre den sårbare og stressede mannen bedre enn han.

Så når begivenhetene får Kristian til å bable om en forestående naturkatastrofe i hovedstaden, tror ingen på ham. Han virker aldeles overspent.

LES ANMELDELSE: Bølgen ruvar ikkje like høgt som veggen av vatn, men er ein godt utført sjangerfilm.

Et tragisk mørke

Det som gjør inntrykk i Skjelvet, er hvordan mennesker forsøker å samarbeide og redde hverandre idet katastrofen rammer. Ane Dahl Torp matcher Joner perfekt. Hun gjør nok en glitrende prestasjon som den munnrappe Idun. Men hennes herlige blanding av kjærlig omsorg, skarp humor og myndig stemme overmannes denne gang av et tragisk mørke.

Unge Edith Haagenrud-Sande som Julia griper i all sin hjelpeløshet og med sitt uttrykksfulle ansikt. Jonas Oftebro som Sondre får dessverre for lite å spille på til å bli like interessant. Da bryr man ser langt mer om unge Marit, godt spilt av Kathrine Thorborg Johansen.

Svakheten i katastrofesjangeren er at den kan virke formelaktig og forutsigbar, ikke minst når det gjelder hvem som får leve og hvem som må dø. Her tør manusforfattere og regissør å bryte med det sedvanlige. Slike valg øker alvoret mange hakk.

Skjelvet er John Andreas Andersens regidebut. Det er bare å gratulere.