Trygghet, tvil og tilfeldig tro

Barns vilje er et mysterium. På den ene siden kan den være sterk og uten skygge av tvil, på den andre siden drevet av impulser og tilfeldigheter. Etter å ha lest Thomas Espeviks debutroman Hva ville Johannes gjort? tar jeg meg selv i å gruble over forholdet mellom tro og vilje. Tittelen refererer til What Would Jesus Do-armbåndene som var populære på 1990- og tidlig på 2000-tallet. I Espeviks roman begynner klassekameratene til fortelleren å lese J-en på armbåndet som «Johannes» i stedet for «Jesus».

Snert

Slik pirker romanen borti en konflikt jeg tror de fleste religiøse mennesker har kjent på: I hvilken grad skal man la sin egen vilje underordnes en større sannhet? Romanen lykkes i å løfte fram stor tematikk på forbløffende lite plass, og gjør det med snert og letthet.

Johannes vokser opp i en familie med sterk kristen identitet. Allikevel røper fortellerstemmen i siste del av romanen at «Jeg kan ikke huske å ha hatt en lang, god samtale om troen med noen i familien.» Kristendommen Johannes oppdras i, gir inntrykk av å være en trygg, fastlagt ramme som Johannes forholder seg ganske bekymringsløst til. Sammen med vennene sine plager han katter, mobber, lyver og er ufyselig, uten å forstå alvoret i det han gjør. Veslevoksen fromhet kombinert med nysgjerrighet på alt som ikke er lov, balanserer grufulle episoder med ganske fornøyelige situasjoner. Boka er lettlest, mye på grunn av hvordan dosene med humor er målt opp, i et uanstrengt, konsist språk.

[ LES FLERE ANMELDELSER HER ]

Åpent spørsmål

I den lengste av bokas fire deler følger vi Johannes, åtte år gammel. Den siste delen, «Min tro», er en voksen jeg-fortellers bekjennelse av tro og tvil. Ved første gjennomlesning tenkte jeg at Espevik godt kunne ha fulgt Johannes som barn lenger, og vist hvordan han kom til en mer moden tro. Men at spørsmålet «Hva ville Johannes gjort?» blir stående åpent, er, når alt kommer til alt, med på å gi boka nerve. Ved å kutte av handlingen før Johannes har fått mulighet til å endre seg, bryter Espevik med konvensjonene for dannelsesromanen, og grepet fungerer godt. Vi vet ikke helt hvilke valg Johannes har tatt i livet, som leder fram til bekjennelsen på slutten. Antagelig vet han det ikke selv heller. Slik er det jo, for mange av oss: Vi endrer oss over lang tid, uten at vi kan peke tilbake på et vendepunkt.

Oppriktig

Kanskje er vi flere som kunne hatt bruk for et armbånd i tenårene, som ikke bare oppfordret til å handle slik vi innbiller oss at Jesus ville gjort, men også til å tenke selv? Det er mulig, men Hva ville Johannes gjort? viser like gjerne at det alltid er et element av tilfeldighet og uforutsigbarhet i hvordan vi blir som vi blir. Johannes ender opp med en selvstendig og moden tro, uten at den er absolutt. Det er ikke bare barns vilje som er et mysterium. Espevik viser at tro, også hos voksne, kan være ufullkommen, ikke-konsistent, og allikevel sterk, oppriktig og dypt personlig.