Alle kjenner Askepott, det er blant de eldste eventyrene i «boka». Det finnes minst tre hundre versjoner, hver med sin psykologi og egenvekt. Mest kjent er den «feminine». Askepott som lykkens lille engel. Men det finnes røffere utgaver. Komponisten Gioachino Rossini lagde sin egen, én uten glassko. Den mest humørløse halvparten av arenaens feminister har tidvis vært ute etter Askepott - den undertrykte «kvinnen» som ikke gjør noe med misèren, men som vinner med sitt vakre utseende. Slik er det ikke hos Rossini, hans Askepott tar grep og sørger (i stor grad) selv for at det som er fillete, snus til respekt.
Forvirret leting
Rossini sprudlet i et topptrimmet orkester lørsdagskvelden - det skal noe til for å få de små, svarte notene til å løpe, det er tett per kvadratmeter. Men dirigenten Antonio Fogliani og hans musikere drev alt lett, ledig og i elegant Rossini-ånd, fremover. Lange melodilinjer og heftige løp, ble motstandsløst ristet ut av ermet.
LES OGSÅ: Kort-opera om liv og død
