Græsvik skriver om perioden fra 1993 og fram til i dag.
I mesteparten av tiden har han fulgt konflikten i Midtøsten som utenriksreporter for TV 2. Hans journalistiske ideal er å belyse konflikten best mulig og fra alle sider, og han vil være tett på det som skjer.
Boken bærer preg av det; her er forfatteren så ofte i krigssonen at han innimellom oppleves som dumdristig.
Reiste som FN-soldat
Optimisme som en følge av Oslo-avtalen preger første del. Som vanlig er Græsvik på plass.
Dette var før han be ansatt i TV 2, han var i Jeriko 13. september 1993 som presseoffiser i FN-styrken. Som så mange norske FN-soldater kom han til området med en positiv innstilling til Israel, men den viste det seg vanskelig å opprettholde.
LES OGSÅ: «Uvenner bør tvinges til å spise hummus sammen»
Græsvik skriver om den omvendte David mot Goliat-situasjonen: Israel var nå blitt Goliat, og sivilbefolkningen ble «gang på gang» angrepet.
Massakren i Hebron
Bosetterne beskrives som voldelige, og her blir mange eksempler trukket fram.
En av de verste er legen Baruch Goldsteins massakre i moskeen i Hebron 25. februar 1994. Han reiste fra USA i 1983, hellig overbevist om at araberne måtte ut av Stor-Israel.
Med automatvåpen henrettet han 29 muslimer, fra gutter helt ned i tolvårsalderen til middelaldrende menn. Minst 125 ble skadd.
LES OGSÅ: Israel-bølge i bokform
Jeg var i Israel med en gruppe bibelskoleelever kort tid etter denne tragedien. En kveld ble jeg kjørt av vår jødiske bussjåfør fra ørkenen ved Dødehavet til et sykehus i Eilat.
Det var bare oss to i bussen, og min sjåfør var rasende og fortvilet over «de religiøse fanatikerne» som kom til Israel og «ødela alt vi har bygd opp og kjempet for helt fra 1948».
Han hadde selv deltatt i krigene både i 1948 og i 1967; nå følte han seg forrådt av sine egne landsmenn. Han befant seg milevis fra bosetterne som hyllet Goldstein for drapene.
Detaljerte beskrivelser av massakrer
Græsvik beskriver Goldstein-massakren og en uendelig lang rekke andre blodige konfrontasjoner, ofte svært detaljert.
Men han gir også detaljerte skildringer av terror utført av palestinere, av selvmordsbombernes ødeleggende angrep som rammer skoleelever, voksne sivile og soldater.
LES ANMELDELSEN AV SIDSEL WOLDS BOK: Drømmen om Israel
Det gjør inntrykk å lese om hvordan spesielt utvalgte jøder plukket opp småbiter av istykkersprengte barnekropper med pinsett. Dog er det palestinernes lidelser som dominerer, det er da også flere palestinere enn israelere som har mistet livet i eller blitt stygt skadd i konfliktene.
Men er Græsvik selv blitt så preget av volden at han ser lite annet?
Anklagene mot Netanyahu
Boken inneholder et utførlig kapittel om drapet på statsminister Yitzhak Rabin 4. november 1995.
Den dypt religiøse 25-åringen Yigal Amir omtalte Rabin som forræder; Oslo-avtalen ble for tung å svelge.
Følg Vårt Land på Facebook og Twitter!
Græsvik oppsøker Rabins enke Leah, som er «sint og ville ikke tilgi dem hun og mange med henne mente var skyld i mannens død – «Benjamin Netanyahu og Likud-ledelsen.
De som hadde talt til folkemasser som veivet med plakater av Yitzhak Rabin iført SS-uniform. De som hadde valgt å sammenligne hennes mann med nazistene».
Leah var sikker på at om hennes mann hadde fått leve, ville han blitt Israels redningsmann. Rabin mente at å slutte fred med landets fiender var Israels mest effektive sikkerhetsgaranti.
Græsvik går inn i de aller fleste store og viktige kapitler i konflikten fra 1993 til 2015. Han har vært ustanselig på farten og tett på. Bruken av historisk presens gjør at stoffet blir levende og nært, som han jo ønsker.
Hans beskrivelser av lidelsene på begge sider skaper forståelse for den dype pessimismen som råder.
Løgneren Arafat
Noen etterlysninger er etter mitt syn på sin plass.
Terje Rød-Larsen omtalte for noen år siden Yasser Arafat som en mann som løy hele tiden, som var gjennom korrupt og som egentlig var fornøyd med at terrororganisasjonen Hamas stadig angrep jødene.
LES OGSÅ: Betaler halv million for beste holocaust-karikatur
Hos Græsvik er disse svært negative sidene ved Arafat tonet sterkt ned. Hvorfor? Han sparer heller ikke på konfekten for eksempel i sin omtale av deler av den israelske hær og Netanyahu.
Jeg synes også han blir for generaliserende i sin omtale av den israelske soldatkulturen.
Rett nok forteller han om den ikke ubetydelige gruppen av israelske soldater som protesterer mot hærens maktbruk, men man kan også få inntrykk av at hæren generelt er innstilt på å drepe så mange som mulig og ikke skjelner kvinner, barn og eldre fra Hamas-soldater.
Græsvik er pessimist, krigen synes å bli «evig». Men når han til slutt skriver at «Det vil stå nye slag om retten til Det hellige land. Jeg kommer til å være der», kan man tross alt lure på om alle hans utallige møter med israelere og palestinere som håper på fred, ikke gjør bildet helt svart.
Men «I Midtøsten er det nok av onde krefter som motarbeider alle hederlige forhandlingsforsøk».