Sterke skuespillerprestasjoner i Vildanden på Nationaltheatret

Det er Ibsen på sitt mest symboltunge, men vi aner likevel en Tsjekhovsk atmosfære: Mennesker som griper tak i hverandre, uten egentlig å se noen andre enn seg selv. Sårene vi skaper, mer eller mindre uforskyldt, i jakten på et godt liv. Og samtidig komikken – som hele tiden brytes opp mot vemodet og alvoret.

Utmerket Hedvig

Hanne Tømta har sin utdannelse fra Russland og har tidligere satt opp en suksessfull Tsjekhov-trilogi ved teateret. Når hun nå tar tak i Ibsen for første gang, fungerer det et godt stykke på vei. I likhet med Tsjekhov stiller Ibsen spørsmål framfor å svare. I Vildanden reiser han et stort og vanskelig et: Er sannheten frigjørende – og avgjørende for et godt liv?

Det er et symboltungt stykke, der relasjonen mellom mennesker er skadeskutt, akkurat som villanden Hedvig har på loftet. Helene Naustdal Bergsholm utmerker seg i rollen som den 14 år gamle jenta. Med en sår usikkerhet og et ønske om å bli elsket av sin far, som er til å ta og føle på. At vi umiddelbart får et hjerte for henne, gjør også at familiedramaet svir når det til slutt smeller.

Bjørn Skagestad spiller gamle Ekdal i Vildanden. Dette er Skagestads avskjedsrolle som fast ansatt skuespiller ved Nationaltheatret. Foto: Øyvine Eide

LES OGSÅ: I stedet for å fremstå som et feministisk fyrtårn, bringes Nora inn i en eksistensiell krise i Torshovteatrets rørende versjon av «Et dukkehjem»

Sannheten

Vildanden er spekket med livsløgner og familiehemmeligheter som har foregått i generasjoner. Og byr på historiens kanskje mest kjente Ibsen-sitat: «Tar du livsløgnen fra et gjennomsnittsmenneske, tar du lykken fra det med det samme.» Nationaltheatret forsøker seg ikke på noen halsbrekkende fornyelse, men beholder ikoniske replikker og handling uten å tukle med klassikeren: Grosserer Werle har svindlet med sin tidligere skogsdrift, men lurt gamle Ekdal til å ta straffen. Han har siden hjulpet til med at Ekdals sønn har fått jobb, kone og en datter. Familien lever et harmonisk liv helt til grossererens sønn, Gregers Werle, mener at sannheten må frem i lyset. Han er sikker på at Hedvig egentlig er den gamle grossererens barn. Sannheten fører til at Hedvig tar livet sitt.

Levende and

Godt hjulpet av et dyktig skuespillerensemble, får Tømta fram hvor stor innflytelse ett menneske kan ha på andre menneskers liv og skjebne. Men forestillingen preges av litt for lite fremdrift i stykkets start. Som om den «kjedelige» bakgrunnsinformasjonen som må formidles før handlingen får fart, tar for mye plass. Skuespillerne beveger seg ikke bare på teaterets hovedscene, men også ut i salen og bak publikum, der loftet er plassert utenfor synsvidde.

Når scenografien i tillegg benytter hele hovedscenens dybde – fylt av møbler og trær – er det som om de rent fysiske avstandene som må tilbakelegges, går utover tempo og nærhet til karakterene. Ensemblet bryter tidvis opp handlingen som et flerstemt kor, blant annet med Johan Sebastian Welhavens sang om villanden. Noe som gir rom for refleksjon over Ibsens tankegods og bygger opp om symbolikken i stykket, på en var og stemningsfull måte. Det føles mer unødvendig når en sprell levende and (!) flakser inn på scenen i stykkets slutt. Man forlater teatersalen med litt motstridende følelser – berørt av dramaets mørke, men med et kvalt knis.

---

Vildanden

• Nationaltheatret, Hovedscenen
• Av Henrik Ibsen
• Regi: Hanne Tømta
• Scenografi: Nora Furuholmen
• Lysdesign: Øyvind Wangensteen
• Musikalsk ansvarlig: Per Christian Revholt
• Med: Helene Naustdal Bergsholm, Trond Espen Seim, Erland Bakker, Tone Mostraum, Bjørn Skagestad, Håkon Ramstad, Anne Krigsvoll

---