Anmeldelser

Skranglevoren!

Hilma Nikolaisens gitartunge andre­album er en av årets sterkeste norske utgivelser.

Av alle norske ætter med spellemenn, spørs det om ikke Nikolaisen fra Moi i Rogaland representerer den største. Inspirert av deres far som er kirkeorganist, har Ivar, Emil, Hilma og (mest kjent av dem) Elvira vært helt vesentlige i det norske musikkmiljøet de siste to tiårene. Ivar har lenge vært primus motor i kristenpunkbandet Silver og nylig blitt frontmann i hedenske Kvelertak, mens Emil står bak den kaleidoskopiske støypopen til Serena-Maneesh, landets kanskje beste band.

Hilma Nikolaisen har til forskjell befunnet seg i utkanten av indierampelyset, som bassist i Serena-Maneesh og The Loch Ness Mouse. Vel, det var frem til to år siden, da hun gav ut den ­solide solodebuten Puzzler: Ti spor med smakfull, sensommerdøsig skranglerock. Det er en fin skive, men med unntak av motoriske «Dubious Dubious» var det få låter som gjorde vedvarende inntrykk. I musikk som dette, som bygger kraften sin i å fremstå uanstrengt, skal det lite til før man heller virker uengasjert.

LES INTERVJU: Har med splitter ny lovsang og fire søsken på nytt album 

Har det på tunga

Oppfølgeren Mjusic, oppkalt etter et av Hilmas­ demoband fra 90-tallet, er en raffinering av de tingene hun gjorde bra på debuten. Hun har vokst både som sanger, låtskriver­ og gitarist. Kanskje særlig det siste! Det er faktisk en stund ­siden jeg har hørt så mye inspirert og fornøyelig gitar-­briefing på en fersk utgivelse.­ Tvillinggitarene som skyver strålende «Election Day Blues» fremover minner om Thin Lizzy, av alle ting.

Mest av alt trasker imidler­tid­ Hilma Nikolaisen i det eviggrønne­ fotsporet til The Velvet­ Underground, bandet som inspirerte band som Sonic Youth og Yo La Tengo til å plukke opp gitaren og, vel, lage støy.

Det er en subtil storhet ved mange av melodiene på Mjusic, som kjennes litt som å ha noe på tunga – man blir revet med, samtidig som det er litt frustrer­ende. Det er nettopp derfor denne­ ­skiva, til forskjell fra debuten, havner på riktig side av det hårfine uanstrengt/uengasjerende-skillet. Selv de som er naturlig begavede trenger å øve.

«Into the music/out of the ­misery», messer hun innledningsvis på den åtte minutter lange kraut­rockeren «Into the Music», ­albumets midtpunkt og klart lengste låt. Det er en åpenbar programerklæring: Vi lever i sjeldent dystre tider, men ­musikken viser oss en utvei. Hadde sangene­ til Nikolaisen vært harmløse, ville­ det kanskje virket som ren eskapisme. Men fordi det vrengte lydbildet og de dynamiske­ melodiene lugger imot, har det langt mer nerve i seg.

LES MER: Klar for egne pop-kilder

Hyttetur og dystre tider

Den roligste og kanskje fineste­ ­låten på Mjusic er «You». Den er innspilt sammen med John Mc­Entire, som er trommeslager i de kredible Chicago-bandene Tortoise og The Sea and Cake, og kunne veldig gjerne vært på det seneste albumet til sistnevnte. Takket være en sprakende cello og Nikolaisens rustne stemme, er det en bittersøt høstlåt av beste sort. Det er mer fart i psychpopen «Merrily Merrily (Hermitage­ Highlights)», men stemningen er langt på vei den samme. Mye tilsier at den har blitt til på hyttetur, for her synger hun om de små tingene i livet: ­Synet av skogen om morgenen, en bagel med krem­ost til frokost, en liten topptur til lunsj. Det kunne kjapt blitt banalt, men «Merrily Merrily» er alt annet enn.

Romanse eller hellig ånd

Disse­ to låtene, «You» og «Merrily Merrily», er flotte – og nødvendige – avbrekk på Mjusic. Akkurat som at man kan bli litt koko om man befinner seg midt i byen hele tida, blir man kjapt lei av endeløs gitarøs, selv når det bygger på godt håndverk. Det viser også at Hilma Nikolaisen har langt mer enn én knapp på trykke på.

«Fill me with your love/I feel your blood running through my veins/I’m alive when your light shines on me,» synger hun på støyrocksluggeren «Light Shines». Det er uklart om det er en romanse, en hellig ånd, eller selve musikken som kaster sitt lys over henne. Jeg lener mot det siste. Størst av alt er kjærligheten, men nest størst er musikken.

Les mer om mer disse temaene:

Kim Klev

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Anmeldelser