Skranglevoren!
Hilma Nikolaisens gitartunge andrealbum er en av årets sterkeste norske utgivelser.
Det er uklart om det er en romanse, en hellig ånd, eller selve musikken som kaster sitt lys over Hilma Nikolaisen. Jeg lener mot det siste. Størst av alt er kjærligheten, men nest størst er musikken, skriver vår anmelder.
Silas Rimhaug
Av alle norske ætter med spellemenn, spørs det om ikke Nikolaisen fra Moi i Rogaland representerer den største. Inspirert av deres far som er kirkeorganist, har Ivar, Emil, Hilma og (mest kjent av dem) Elvira vært helt vesentlige i det norske musikkmiljøet de siste to tiårene. Ivar har lenge vært primus motor i kristenpunkbandet Silver og nylig blitt frontmann i hedenske Kvelertak, mens Emil står bak den kaleidoskopiske støypopen til Serena-Maneesh, landets kanskje beste band.
Hilma Nikolaisen har til forskjell befunnet seg i utkanten av indierampelyset, som bassist i Serena-Maneesh og The Loch Ness Mouse. Vel, det var frem til to år siden, da hun gav ut den solide solodebuten Puzzler: Ti spor med smakfull, sensommerdøsig skranglerock. Det er en fin skive, men med unntak av motoriske «Dubious Dubious» var det få låter som gjorde vedvarende inntrykk. I musikk som dette, som bygger kraften sin i å fremstå uanstrengt, skal det lite til før man heller virker uengasjert.
LES INTERVJU: Har med splitter ny lovsang og fire søsken på nytt album
