ANMELDT AV ERIK ENGBLAD

Det sjokkerer meg hver gang en forfatter er i stand til å gjøre et personlig traume om til god litteratur. Faren er så stor for at teksten stenges inne i sorgen, eller motsatt: at forfatteren slår litterær mynt på egen lidelse. På to vidt forskjellige måter, kan Olaug Nilssens Tung tids tale (2017) og Per Pettersons romaner om Arvid Jansens traume knytta til brannen om bord i Scandinavian Star, tjene som vellykka, om enn svært forskjellige, eksempler på denne øvelsen.

Helena, hovedpersonen i Miriam Stendal Boulos debutroman Silkehjelm, avfeier tidlig sine egne tanker om å lage dikt av erfaringene fra sjukehuset der den fireårige sønnen ligger med kreft i magen: «dette er for grusomt til å bli poesi». Likevel framstår romanen som foreligger som et forsøk på nettopp dette. Silkehjelm er et stykke traumelitteratur som gjennom åpenbaringen av det grusomste søker seg henimot «trøst og lindring», som Boulos skriver, ved ganske enkelt å bli lest og forstått av et annet menneske.

Krigermora

Gjennom en serie cellegiftkurer er Helena vitne til åssen sønnen mister håret, appetitten, livsgnisten. Fra sin trofaste plass ved sengekanten, står hun maktesløst ovafor det regelrette helvetet sønnen må gjennom, dag og natt, nesten helt på egenhånd. Det er svært rørende å lese ganske enkle, men svært konkrete skildringer i bokas første del: «Jeg husker hvor dypt jeg savnet gråten hans de gangene smertene var så store at han ikke klarte å gråte».

Botemiddelet mot avmaktsfølelsen, er hva Helena kaller «krigermodus». Hun bruker seg sjøl som et «bevegelig skjold», for å verne sønnen mot all unødvendig belastning fra et lønnsomhetsdrevet helsevesen. Men hun blir også et skjold mot sine egne følelser av håpløshet og sorg: «Det fantes ikke et jeg i krigermorens diplomatspråk. Det fantes ikke et ‘jeg føler at …’». Når gutten endelig blir frisk, finner ikke Helena tilbake til sitt eget følelsesliv. Den umenneskelige styrken som har krevdes av henne for å følge sønnen gjennom kreftbehandlingen, har fortrengt det menneskelige i henne. Den ekstreme erfaringen har gjort henne ensom og avsondra, og hun har nærmest mista seg sjøl.

Litteraturen til unnsetning

For å finne tilbake til fornemmelsen av hvem Helena er, hva det er hun egentlig føler, vender hun seg mot minnene. Som et nikk til den franske regelrytteren George Perec og hans roman Je me souviens (1978), bruker Boulos det tilbakeskuende fragmentet som prinsipp for å arrangere stoffet sitt, og formuleringen «Jeg husker at …» åpner hvert eneste avsnitt i boka.

Denne formale begrensningen viser seg å forløse Helenas forsøk på å gjenvinne sin menneskelighet. Ved å huske tilbake og fortelle oss andre om alt det vonde, håper vår heltinne at hun vil forsones med fellesskapet hun har falt utafor.

Trøst og lindring

Silkehjelm er Boulos skjønnlitterære debut, men det er ikke hennes første bok. I 1999 ga hun ut en omarbeida utgave av sin doktoravhandling i litteratur om den franske forfatteren J.M.G. Le Clézio. Og i 2016 kom samtaleboka Lykke og eksil, hvor Boulos vekselvis intervjuer Rune Christiansen og fortolker verkene hans, først og fremst forfatterskapets romaner. I denne boka løfter Boulos fram nettopp Christiansens vilje til forsoning, slik det eksempelvis kommer til syne i romanen Ensomheten i Lydia Ernemans liv (2014): konflikt og drama underordnes metodisk stille undring og takksigelse.

Samtidig som den humanistiske impulsen i Christiansens forfatterskap er prisverdig, er det også tidvis frustrerende hvor lengtende og melankolsk romanheltenes vanskeligheter noen ganger framstilles. Det er jo ikke så rart Lydia Erneman er mild og omsorgsfull, som Arne Borge skreiv i sin anmeldelse av Lykke og eksil i Vagant (2016): «de befinner seg jo aldri i noen pressede situasjoner!» Borge ønsker seg mer støy og nedrighet, mer friksjon og motstand, også i Boulos’ omgang med forfatterskapet.

Derfor virker det også betimelig å reise en kritisk innvending mot Boulos’ eget romanprosjekt: Skal litteraturens oppgave være forsoning og trøst, eller snarere å forstyrre og problematisere det vi tar som for gitt?

Der Boulos’ litterære grunninnstilling i Lykke og eksil kunne virke maniert, framstår den i Silkehjelm som ganske nødvendig. Helena er under genuint press. For at hun skal finne veien ut av lidelsen, for at forholdet til ektemannen skal bestå, for at hun i det hele tatt skal overleve, later det til at vår heltinne simpelthen forsones med alle oss andre som ikke har vært i krigen. Romanen følger kanskje ikke opp alle initiativ som den iverksetter, og enkelte av erindringspassasjene kunne kanskje vært skåret noe ned. Men i all hovedsak er Silkehjelm en medrivende og innsiktsfull beskrivelse av et menneske som kjemper for sin sønn og sin egen menneskelighet. Og ikke minst demonstrerer romanen åssen litteratur kan fungere som lindring.

LES OGSÅ:

Hvilke salmer trenger vi akkurat nå? Vi har snakket med Ingrid Melve og Eyvind Skeie

Tarjei Vesaas' romaner blir nyoversatt, lest og hyllet i mange land. I hjemlandet tar vi ham mer for gitt