Sibelius er her – lutret gjennom naturens evangelium
Santtu-Mathias Rouvali tolkninger av to av Jean Sibelius' symfonier møter komponisten der han sannsynligvis ville være. De ryster oss til alvor, Sibelius kjente urnaturens stemme
Göteborg Symfoniorkester og den unge, finske dirigenten Santtu-Mathias Rouvali møter Sibelius med rungende ro, drama, jordfargete akkorder, naturnærhet og alvor.(Foto: Marco Borggreve)
Sibelius ruver, han er svær – og han spilles mer og mer, i takt med lengselen etter vår egen opprinnelse og naturen som vi for Guds og vår egen skyld ikke skal tukle med, fordi den er atskillig sterkere enn oss om den vender oss ryggen. Sibelius' musikk «elskes» – de som sverger til den, bruker ofte gjerne «elske», ikke at den er fin, god, pen eller interessant.
Når du «elsker» musikk, tar du den i bruk. Og når vi befinner oss i en tid hvor musikk ikke nødvendigvis lenger er et redskap for å navigere i det som omgir oss, slår Sibelius igjennom som en tydelig tolk av vår egen livsbakgrunn. Hva er den, denne kraften? En urkraft som ikke rokkes av tilfeldig forbipasserende tendenser og strømninger, musikken setter seg i kroppen, som vi sier. Sibelius forholder seg til menneskets lodd på jorden og «forteller» om naturen som med-/motspiller ned til minste maurtue og til universet langt ute.
LES OGSÅ: Klassisk musikk skal ikke «forstås» sier Oslofilharmoniens finske sjefdirigent, Klaus Mäkelä
Bestill abonnement her
KJØP
