Urframførelsen av Frøy Aagres Messe for livets kontraster mandag kveld, satte liv i spørsmål vi sjelden stiller – kanskje skal de ikke stilles, men likevel: Hva strekker seg mot Gud og hva strekker seg mot oss selv og vår egen nytelse? Kan det være begge deler?
Eller har messen som messe noe objektivt i seg, noe som ikke er følelsesladet i seg selv, men en ramme som er åpen nok til at vi kan senke fortredelighetene våre ned i den og kjenne at det letter?
Klapper en til en messe, eller satser en på at Gud «hører» – er dette et følelsesutbrudd, som nettopp takker skaperen for hjelp? Og er det jåleri å kalle det en Messe for livets kontraster – er ikke enhver messe det?
Det er ingen svar, ingen kan granske hjertene. Men det er nyttig å spørre – om vi er på nytelsesvogna eller i en oppvåkningsfase.
Nær grensen
Når alt er spurt og Frøy Aagres Messe for livets kontraster har «svart», sitter vi i kirkebenken med fornemmelsen av at noe er større enn noe annet her i verden, det er en himmel over.
Det er en «messe» som beveger seg mellom klassisk tradisjon og jazz – med hildringer av Arvo Pärt, Debussy, for den saks skyld, moderne jazz, en seinkveld i et lummert danselokale, romantikk, kanskje også James MacMillan – helt legitimt: En messe for kontrastene, ikke noe potpurri, en grøt av påminnelser, men en klar stemme som rommer fortvilelse, kanskje raseri og en fornemmelse av fredens stjernehimmel. Farlig nær grensen til det søtladne enkelte steder – effekter og feers stjernedryss, men Aagre fyller sine rammer med sterkt nok lys.
Hun – som også er en av våre beste saksofonister – binder det hele sammen, med sin «søkende» saksofonklang. Det kan gi mening å huske på Jan Garbareks samarbeid med Hilliard Ensemble om renessansens kirkemusikk på 80-tallet – det skapte fortjenlig og frisk jubel da det første albumet kom. Men etter hvert og da det første, «rene» anslaget hadde begeistret, fløt tonene ut i en mild formløshet som forsvant i stratosfæren, det hang ikke igjen i hjertene.
Aagre er et annet sted – det er hennes verk, hennes «stemme» ligger i det, og denne stemmen er det meningsfylt å ha et forhold til. Vi husker dette.
LES OGSÅ: Komponist Frøy Aagre har laget en messe om livet selv.
For et kor
Én ting er verket, én annen, framførelsen – det er tindrende klart at Anne Karin Sundal-Ask har drevet fram Det Norke Jentekor til et av landets mest temperamentsfulle og fargemalende ensembler, skarpt i kantene (til tross for at de er mange) og fløyel i flukten.
Schola Cantorum fulgte opp, jazzpianisten Andreas Ulvo og strykere fra Kringkastingsorkesteret – det var en samlet enhet, som holdt jevn temperatur timen igjennom.
Mistet på veien
Det er kanskje påfallende at kirkemusikken står så kraftfull og overbevisende fram i et sekulært samfunn som vårt. Men er det et paradoks? Eller bare at vi har mistet noe på veien, her, og som kirkemusikken er en ny inngang til – igjen.
