Satire med samvittighet

Man kan si mye rart om den ferske Satiriks-satsingen på NRK, men den viser i det minste vilje til politisk satire. Kanskje det er et særnorsk fenomen at pressen rammes like hardt av humoren som politikerne, det samme er tilfellet i den evigpopulære nyhets-debriefingen Nytt på Nytt.

Politisk satire i ren fiksjonsform forekommer derimot sjelden. Spenningsserien Mammon tok oss til urent spill i maktens åpne og lukkede kontorlandskap, men formålet var å skape sitrende underholdning, ikke å kommentere eller tolke autoritetenes handlinger og beveggrunner.

LES OGSÅ: Den tyske filmen Kapteinen spør hvor dypt våre moralske verdier stikker når vi står presset opp mot veggen.

Krigsbejaende

I USA er som kjent både politikken og humoren hardere og mer uredd, og i motsetning til Norge har ikke spillefilmindustrien berøringsangst for de som styrer samfunnsutviklingen. Filmer om makthavere er tvert imot en egen sjanger, og i de siste årene er det republikanere og særlig administrasjonen til George W. Bush som har skapt de fleste historiene. Adam McKays kinoaktuelle Vice følger i fotsporene til filmer av Michael Moore og Oliver Stone, men denne gangen er det Dick Cheney som er hovedpersonen, slik han kanskje var det i virkeligheten også. Cheney var visepresident fra 2001 til 2009 og allerede i den andre setningen i artikkelen om ham på Wikipedia omtales han som den mektigste i embetet gjennom USAs historie.

Forrige gang forretningsmannen og politikeren var i rampelyset var i sommer, da han lot seg intervjue av den britiske komikeren og aktivisten Sacha Baron Cohen. Cohen utga seg for å være israelsk sikkerhetsekspert – med sminke, aksent og uniformlignende kostyme – og fikk oppsiktsvekkende krigsbejaende uttalelser ut av sitt intetanende offer. Cheney satte også – i en 80/20-blanding av stolthet og beklemmelse – navnetrekket sitt på utstyr brukt til waterboarding, en torturmetode utbredt under krigen i Irak, en krig mange holder Cheney ansvarlig for.

LES OGSÅ: Elena Ferrantes Napoli-kvartett har blitt en storslått, mørk og drømmende strømmeserie.

Kompleks

Denne gangen gestaltes Richard Bruce Cheney av Christian Bale, tjue kilo over normalvekt. Den britiske skuespilleren er nominert til Oscar for rollen, og det virkelige foreleggets upopularitet skinte gjennom da Bale mottok pris under årets Golden Globe-utdeling. Fra scenen handlet takketalen hans mest om Djevelen.

Vice innledes med vekslende bilder fra to tidsplan: Cheneys arrestasjon for fyllekjøring i 1963 og samme manns egenrådige håndtering av situasjonen når to fly raser inn i World Trade Center 38 år senere. Vi stifter deretter bekjentskap med en på alle måter middelmådig mann, som med tiden skal perfeksjonere sin strategi på vei mot makten.

Klatringen fra barslagsmål til verdens kanskje mektigste mann foregår over snaue fire tiår og ti ganger så mange presidentperioder. Filmen håndterer enorme mengder informasjon og vet stort sett å prioritere: Her er ingenting om Bill Clinton, og episoden da Cheney skjøt jaktkameraten sin i 2006 er tilgodesett med under ett minutt. Regissør og manusforfatter Adam McKay turnerer det kolossale antallet mennesker og hendelser på en underholdende måte, vi blir i tillegg skolert i temmelig kompleks politisk rettsvitenskap.

Kløkt og intuisjon

Christian Bale gestalter den kommende visepresidenten med passe overspilt perfeksjon, med suveren støtte fra Amy Adams i rollen som kona Lynne. Gjentatte bilder av den makthungrige på fisketur forteller oss om en rolig, avventende strateg, en som på intuitivt, nærmest primitivt vis forstår det menneskelige og politiske spillet.

Han når endelig til topps ved å manipulere George W. Bush, fremstilt som en halvtomsete pappagutt av Sam Rockwell. Som visepresident sikrer Cheney seg maksimal makt ved juridisk kløkt og ved å plassere sine folk på de mest strategiske steder, særlig i presidentens umiddelbare nærhet. Det rekvireres kontorer i Senatet og Pentagon, selv i CIA-hovedkvarteret.

For å «selge» den mest kontroversielle politikken, den som gjør de rikeste rikere, benytter Cheney seg av fokusgrupper. Ikke for å lytte til folket, men for å døpe om arveavgift til «dødsskatt» og global oppvarming til «klimaforandringer».

Hva driver ham? Ren vilje til makt, skal vi tro filmen. Noe man oppnår ved å være konservativ; vende tommelen ned til miljøvern, borgerrettigheter, abort, sosiale ytelser, pressenøytralitet og homofile ekteskap. I behandlingen av Cheneys lesbiske datter, griper filmskaperne en anledning til å nyansere bildet av hovedpersonen. Han er visst ikke bare djevelsk. Eller?

LES MER: Filmen Colette har en ukledelig mangel på personlighet og skarpe kanter.

Tydelig

Vice er en særdeles unostalgisk reise til det tidlige 00-tallet, som rommer World Trade Center, Afghanistan, oljefelt og krig i Irak, falske påskudd, Guantanamo, tortur og enorme forsvarskontrakter til Cheneys tidligere våpenselskap.

Vi tas inn i denne grimme verdenen av en allvitende fortellerstemme som skal blir en del av en besnærende etikk-problemstilling. Vice er en film som vet at den er en film og tillater seg dermed snakking til kamera, passasjer fra Shakespeares Macbeth, arkivmateriale og dristige tidshopp.

Mot slutten gir satiren plass til alvor og Cheney holdes ansvarlig for skogbranner, flyktning- og finanskriser og fremveksten til IS. Det er muligens i meste laget. Likevel: Der norsk politisk humor er distansert og konfliktsky, er ikke Vice redd for å være inderlig, moraliserende eller for å være tydelig med sitt budskap: Denne mannen har ikke vært bra for samfunnet.