Alvor uten klasse

Ordet alvor er avledet av det norrøne alvar, som direkte oversatt betyr helt var, totalt aktsom. Brorparten av høstens norske filmer ønsker, på en varsom måte, å bringe oppmerksomhet til ulike temaer som fortjener vår aktsomhet.

Én tagning

I pressematerialet til Blindsone (premiere 24. august) uttaler regissør og manus­forfatter Tuva Novotny at filmen ønsker å forandre hvordan vi snakker om selvmord og psykiske lidelser. Som Erik Poppes film om Utøya foregår den i ­realtid, i én tagning, men er mindre handlingsmettet og dramaturgisk korrekt. Tragedien som rammer en familie er fortalt i en svært naturalistisk stil – der ­andre filmer klipper og forkorter, tar filmskaperen oss med på alt, inkludert ambulanseturer. Filmens rolleliste består av erfarne skuespillere – ledet an av en formidabel Pia Tjelta – og ekte helsepersonell.

Så legges hovedstaden i ruiner i Skjelvet (31. august), en film som ønsker å underholde, men som også vil vektlegge landets manglende beredskap i katastrofer. Allerede før premieren diskuteres det om Oslofjordtunellen vil tåle et middels skjelv, nettsøk viser at scenariet ikke har vært diskutert før nå. I skrivende stund debatteres beredskapen under Arendalsuka – med filmskaperne blant paneldeltagerne.

LES OGSÅ: I 1657 var et jordskjelv en straffedom fra Gud. I vår tid måles naturkatastrofen på Richters skala.

Stoff og begravelser

Når jeg faller (21. september) skildrer en kokks kamp med heroin på sobert vis, og viser at stoffavhengighet også rammer ressurssterke mennesker fra stabile hjem. Norge har en viss tradisjon for å synliggjøre narkomani på film – tenk bare på Margreth Olins Engelen – men denne er den første til å vise ­tematisere skjult stoffmisbruk og vil sannsynligvis borge for fag- og meningsutveksling.

Dokumentaren For vi er gutta (28. september) tar for seg det indre og ytre livet til det medie­profiltunge Mannskoret, som med base på Kampen og under ledelse av Prepple Houmb har underholdt med rockeschlägers i en årrekke. I Norsk filminstitutts presentasjon av filmhøsten var fylleturer og «hockeygarderobesnakk» stikkord for filmen, men historien er emosjonell. Gutta har lovet å synge i hverandres begravelser, og når dirigenten blir dødelig syk, blir løftet innfridd.

Terror og flyktningleirer

I norsk-svenske Reconstructing Utøya (19. oktober) får vi historiene til fire overlevende etter terrorangrepet 22. juli. Ungdommene gjenlever opplevelsene sin den dagen, og det er grunn til å tro at filmen har en traume­behandlende effekt, også for ­publikum.

The Tower (2. november) er en animert hybrid mellom fiksjon og dokumentar om livene til palestinsk eksilbefolkning i Burj el Barajneh, en flyktningleir som ble provisorisk opprettet i 1948, for å huse palestinere fordrevet fra hjemmene sine under opprettelsen av den israelske staten. På 70 år har byggene vokst i høyden, med én generasjon i hver etasje. Deres situasjon og dagligliv har vært lite kjent – inntil nå. The Tower har internasjonale ambisjoner og er allerede vist på festivaler verden over.

[ LES FLERE FILMANMELDELSER HER ]

Kongo

Få hendelser har skapt mer medieoppmerksomhet i Norge det siste tiåret enn fengslingen av Tjostolv Moland og Joshua French i Kongo i 2009. Manusforfatter Nikolaj Frobenius og regissør Marius Holst har drevet omfattende research på de ulike åstedene i landet, og ­filmen ble spilt inn i hemmelighet i Sør-Afrika. Det er usikkert om Mordene i Kongo (26. oktober) kommer med mer informasjon om sakskomplekset, men den fargesterke storfilmen vil trolig sette hovedpersonene i et mer menneskelig lys.

I Føniks (12. oktober) og Harajuku (9. november) kjemper ­familier med utenforskap, fremmedgjøring og sosiale og ­psykiske problemer.

LES OGSÅ: Skaperne av «Mordene i Kongo» måtte velge hvilke versjoner av sannheten filmen skulle ­baseres på.

Klasseløs

Den norske filmhøsten favner altså et bredt spekter av problemområder, men ett er – som alltid – fraværende: Klasseforskjeller. Her er dansefilmen Battle (28. september) et unntak, med sin behandling av statusjag, konkurser og øst-vest-forskjeller i hovedstaden. Ellers gir filmhøsten inntrykk av at hele Norge tilhører nøyaktig samme samfunnslag.

Kontrasten til andre land er påfallende. Fransk film har slett ingen berøringsangst for ­temaet, kanskje på grunn av landets ­sosiologiske tradisjoner og befolkningens bevissthet om klasseforskjeller og deres konsekvenser. I engelske og amerikanske­ komedier er ulik klassebakgrunn ofte en selvsagt motor for handlingen, mens svensk film og fjernsyn har drevet klassesatire side Hasse & Tages velmaktsdager. Alle disse landene er industrinasjoner, med mer distinkte klasseforskjeller enn Norge, der primærnæring har vært en større sysselsetter enn fabrikker.

Ønsketenkning

Det er kanskje ønsketenkning, men en film som tematiserer, undersøker og diskuterer disse forskjellene kunne gjort en forskjell i den offentlige samtalen, i en tid med ekko­kamre, der «kulturkrig» tas stadig mer i bruk, der man kun utveksler og bekrefter meninger med de som ligner en selv. En slik fortelling hadde fungert utmerket som komedie, fri for tungsindighet. Følgende forslag skal norske filmskapere få helt gratis: En skravleklasse-akademiker fra Ullevål Hageby og en arbeidsløs oljearbeider fra Rogaland må bytte liv i et år!