Rop om hjelp

Det er vondt å se på. Når Olaug Nilssens bok om å leve med et autistisk barn tar veien til teaterscenen, kjenner du det i hele kroppen. Skuespilleren vrir seg, hyler, knurrer og slår så hardt at lyden smeller mellom seteradene – i rollen som Daniel. Gutten som var et helt normalt barn, frem til han var tre år. Så begynner ­regresjonen. Språket går i oppløsning og en stadig mer utagerende og uforståelig oppførsel tar over.

Det er gjort få dramaturgiske sprang bort fra den prisbelønte boken. Nilssens tekst egner seg godt for scenen, og i hendene på regissør Marit Moum Aune får de rå og ærlige hverdagsskildring­ene ytterligere slagkraft. Regien tør å dvele ved ubehaget i scener som til tider føles som de aldri tar slutt. Fra lange basketak mellom mor og sønn, til møysommelig lokking for å få på Daniel gummi­støvlene. Aune får publikum til å vri seg i stolen, og gir oss et aldri så lite snev av den utmattelsen og avmaktsfølelsen en slik livssituasjon byr på.

Hjelp hverandre

Mange vil nok kjenne igjen tittelen. Tung tids tale er hentet fra Halldis ­Moren Vesaas dikt, som begynner med «Det heiter ikkje: eg – no lenger. / Heretter heiter det: vi.» Vesaas kommer med en sterk oppfordring: «Alt du kan løfte av børa til bror din, / Må du ta på deg». På teaterscenen blir livet med tung bør, konkretisert med en enkel, men effektiv sceno­grafi. En bratt stige i en tett, grå boks utgjør scenens sentrum. Slik settes den klaustrofobiske følelsen av en hverdag i konstant oppoverbakke. For det er sinnet over ikke å få hjelp, kampen mot byråkratiet og den endeløse ventingen på vedtak, som driver fortellingen fremover.

Tung tids tale er politisk, og kunne fort føltes både tørr og traurig der den tar oss med i møte med Nav, spesialpedagoger,­ ­ansvarsgruppeledere, Forvaltningen eller Etat for barn og unge. Men Olaug Nilssens evne til å se det komiske i det tragiske gir en friskhet til fortellingen, som også forsterker den samfunnskritiske brodden i det.

Tragikomisk

I Aunes regigrep bytter skuespillerne sømløst på rollene, i hurtige vendinger vi rekker å tenke over. Mens ­bokens indre monolog og tanke­spinn løses som et både to- og trehodet tanke-troll, der for ­eksempel lysten til å rope «hurpe!» til etat-ansatte spilles ut til fulle. Her ­ligger også mye av teaterets kraft. Overført til scenen kommer det ­tragikomiske enda ­tydeligere fram. Godt hjulpet av et knippe skuespillere i toppform, som går inn i historien med hud og hår. Marit Moum Aune gjør klokt i å vektlegge ­humoren. Det er som om latteren hjelper oss å holde ut den hjerte­skjærende beretningen om hvordan det er å leve med et ­annerledes barn.

Eksistensielt

På scenen kommer det Kafka-aktige byråkratiet frem som sløye stemmer over telefonen med råd om at «man må stå i det!». Eller som firkant­ede fagfolk med behov for å sette stempelet «psykisk utviklingshemmet». Forestillingen understreker et viktig poeng ved Nilssens tekst: For moren er det eksistensielt at Daniel ikke havner i denne kategorien. Hun leter fortsatt etter rester av den han var. Og tviholder på håpet om at sønnen kan komme tilbake. «Det hjelper da litt, nokre få forfrosne / at du er varm!» avslutter Halldis Moren Vesaas dikt. Olaug Nilssen setter sine egne, nydelige ord på slutten. Mer enn kampen for å få hjelp, handler det om evnen til å elske. Som en grunnpuls for hele forestillingen, banker mors­hjertet av full kraft.