Anmeldelse

Det er vondt å se på. Når Olaug Nilssens bok om å leve med et autistisk barn tar veien til teaterscenen, kjenner du det i hele kroppen. Skuespilleren vrir seg, hyler, knurrer og slår så hardt at lyden smeller mellom seteradene – i rollen som Daniel. Gutten som var et helt normalt barn, frem til han var tre år. Så begynner ­regresjonen. Språket går i oppløsning og en stadig mer utagerende og uforståelig oppførsel tar over.

Det er gjort få dramaturgiske sprang bort fra den prisbelønte boken. Nilssens tekst egner seg godt for scenen, og i hendene på regissør Marit Moum Aune får de rå og ærlige hverdagsskildring­ene ytterligere slagkraft. Regien tør å dvele ved ubehaget i scener som til tider føles som de aldri tar slutt. Fra lange basketak mellom mor og sønn, til møysommelig lokking for å få på Daniel gummi­støvlene. Aune får publikum til å vri seg i stolen, og gir oss et aldri så lite snev av den utmattelsen og avmaktsfølelsen en slik livssituasjon byr på.

Hjelp hverandre

Mange vil nok kjenne igjen tittelen. Tung tids tale er hentet fra Halldis ­Moren Vesaas dikt, som begynner med «Det heiter ikkje: eg – no lenger. / Heretter heiter det: vi.» Vesaas kommer med en sterk oppfordring: «Alt du kan løfte av børa til bror din, / Må du ta på deg». På teaterscenen blir livet med tung bør, konkretisert med en enkel, men effektiv sceno­grafi. En bratt stige i en tett, grå boks utgjør scenens sentrum. Slik settes den klaustrofobiske følelsen av en hverdag i konstant oppoverbakke. For det er sinnet over ikke å få hjelp, kampen mot byråkratiet og den endeløse ventingen på vedtak, som driver fortellingen fremover.