Enkelte kunstverk er ­ikoniske fordi de er ­fredelig og enkle. Som den danske maleren ­Vilhelm Hammershøis (1864–1916) malerier fra hans og hans kones hjem i Strandgade 30 i ­København. Her er det hver-­dagens enkelhet som dominerer: Vi ser stoler og bord i ensom ­majestet, en kamin, et piano, lys som strømmer inn et vindu – med støv som danser – og dører som åpner seg innover i rommene.

Bildene er studier i hjemmets ro med malerens kone Ida som kompassnål: hun står sentralt plassert i maleriene. Hun vender ofte ryggen mot oss, ikke for å avvise betrakteren, men for å henlede oppmerksomheten mot rommene hun bebor. Hun binder oss til å se det liv som leves i dem, ikke bare rommene og ­deres ­inventarer.

Hammershøisk knopp-­skyting

Sånn har jeg i hvert fall lenge tenkt på disse verkene.

Men i utstillingen Der har jeg hjemme kuratert av danske ­Michael Elmgreen og norske ­Ingar Dragset utvider og fortolker billedrommet i den danske malerens studier i hjemmet – og det er ikke roen og den dagligdagse tilstrekkeligheten som blir toneangivende her.

De mest saklige av verkene trekker detaljer ut av hans ­malerier og plasserer dem i rommet tilskuerne befinner seg. ­Elmgreen og Dragsets marmorskulptur av stearinlys 1 hr. 12 mins/ 2 hrs. 10 mns (2017) speiler de mange stearinlysene i Hammershøis malerier, spesielt Interiør. Kunstigt lys (1909), som henger vis-a-vis skulpturen. Ugo Rondinones evening landscape with two men (2018) henter frem et karakteristisk trekk fra ­Hammershøis maleriverden: vinduer.

Når vindu og stearinlys og ­dører ikke lenger tilhører Strandgate 30 knyttes de også direkte til vår samtid, til stedet, tiden og rommet vi ser maleriene i. De er ikke lenger forseglet i det maleriske universet, men lekker ut i, blir en del av 2019.

LES MER: Bilder av dyr som brenner knytter an til større naturødeleggelser.

Alternativ allianse

En av de mest overraskende sammenstillingene er med Francesca Woodmans fotografier. Woodman var en talentfull fotograf som døde for egen hånd altfor ung. ­Hennes iscenesettelser av seg selv i forlatte hus – også de interiørstudier – er et interessant motsvar til den ryggvendte Ida. For kan det likevel være slik at hun bøyer nakken for en konservativ husherre? Woodmans akrobatiske øvelser – hun henger i dørkarmer og danser seg gjennom forlatte rom – supplerer i hvert fall vårt blikk på Ida med en mulig annen allianse for husfruen; hennes bortvendte kropp kunne også vendt seg mot oss i obsternasige sprell som motsatte seg Hammershøis saktmodige interiørstudier.

Det heftigste er Monica Bonvicinis videoverk Hausfrau swinging (1997), hvor vi ser en ­naken kvinne virre rundt mellom to vegger med et mikroskopisk hus tredd over hodet. I sammenhengen er det mulig å se for seg dette som en fortolkning av Ida og hvordan mannen har presset sin oppfatning av deres felles hjem ned over hodet på henne. Hun løper rundt, naken og sårbar, mens hun blindt stanger inn i veggene.

Akunyili Crosby utvider Hammershøis univers kraftig i en ­annen retning i sitt maleri In the Lavender Room (2019), hvor vi får se nok en mørkhudet kvinne foran en montasje av bilder hentet fra kunstnerens private fotoalbum og nigeriansk popkultur og politikk, også hun sitter i et Hammershøisk interiør. Crosbys vinkling plasserer den danske malerens leilighet i en geopolitisk kontekst, siden Christianshavn – hvor Strandgade befinner seg – var et kjernested for den forferdelige handelen med sukker og slaver Danmark bedrev på 17– og første halvdel 1800-tallet. Hun peker på Hammershøi-­interiørets koloniale innpakning.

LES MER: I Astrup Fearnleys utstilling kobles kunstnere, skribenter og pengesterke samlere på en uheldig måte.

Sterkest

De sterkeste bidragene, både kunstnerisk og menneskelig, er dem hvor Hammershøi-interiøret­ brekkes opp i nye konfigurasjoner. Som i rommet designet av Elmgreen og Dragseths som består av kun hvite dører som, ved første øyekast, er speilbilder av alle dørene som åpner seg inn-over i leiligheten hos Hammershøi.

Men, nei, de leder ikke noe sted, de er ikke noe leilighet å se inn i. De er gjort umulige å bruke. Et sted er dørhåndtaket plassert på veggen ved siden av døren, i et annet er døren klemt sammen i en krok slik at den uansett aldri kan åpnes.

Innfører uro

Denne nærmest surrealistiske impulsen slår ut i full blomst i Robert Gobers Untitled (1988), hvor Hammershøis dører og vinduer har slått fullstendig krøll på seg. Det er som om hjemmet, som sådan, har blitt en anspent muskel som knyter seg sammen anspent og nervøst.

Å ta hull på kanoniserte ­billeduniverser som Hammershøis er en interessant affære ­siden kanoniserte kunstverk har en tendens til å stivne når de blir gjentatt i utstillinger som viktige eller verdifulle. Kombinasjonen av malerier vi kjenner godt med kunstverk de tidligere ikke har vært i berøring med, men som studerer tilsvarende interiør i korresponderende fargepalett, åpner opp et større rom rundt Hammershøis malerier. Utstillingen innfører en uro i hans selvtilstrekkelige ro som vokser gradvis frem og som griper tilbake i historien, fordi helheten forandrer blikket på hovedpersonen. De peker i forskjellige retninger som ikke nødvendigvis faller sammen med det beroligende inntrykket mange har av Hammershøi fra før.

Kjetil Røed

kultur@vl.no