Mottoet for debutboken til Karoline Brændjord er ord av den visjonære Olav Aukrust, som i diktet Barnet skrev verselinjen: «I feberdraumen heit eg fraus».
En slik bruk av begrepsmotsetninger peker mot det paradoksale motivet i denne boka. Jeg vil våkne til verden folder ut en traumatisk sorg etter en mor som tar livet sitt, men insisterer på sorgens gjenstridige livskraft:
Arbeid får alt til å lyse. Sorg får alt til å lyse.
Jeg ble født og lyste opp mine foreldres ansikter.
...
Hellig trass
Brændjord ser ut til å skrive slike verselinjer med nødvendighet. Hellig trass, kunne det minne om, en styrke som bare kan ha svakheten som erkjennelseskraft. Jeg leser om et ungt menneske som vil «lære mine døde å oppføre seg» (sic), og som selv «oppfører» sine døde i et skarpt språk:
...
Vi fant deg på skaren
og så ansiktet ditt
Det skal vise seg at «snø» og «skare» er bærende bilder som i ulike sammenhenger uttrykker lys, letthet, tildekkelse, kulde og refleksjon. Turneringen av denne billedrekken får en overraskende utgang som bekrefter bokas underliggende religiøse tematikk. Både skapelsens leirklump og folketroens nisser er det plass til i det poetiske forløpet.
Gripende bilder
Grenseoppgangen mellom liv og død får ingen billige kontrasteringer, men blir språklige innovasjoner der planter og dyr eksisterer i samme mentalitet som mor og datter. Flere steder evner forfatteren å gi presise og gripende bilder for barnets allmenne erfaring av naturomgivelse, og likevel den subjektive erfaringen:
Jeg legger meg ned på bakken og gaper, for at snøen
skal falle inn i kroppen. Snøen smelter mot ganen og
tungeryggen. Jeg vet ikke hvordan jeg skal spare på det
myke.
Et omslag
Den formale oppbygningen av diktboka blir formfullendt fordi Brændjord gir forløpet en diskret todeling, altså et vendepunkt eller omslag. Første dikt i andre del har tittelen «Jeg lærer opp kroppens sanser på nytt». Det er et poetisk omslag som omdefinerer «nytt» til en minst like kompleks sorgbeskrivelse som den foregående, med den vesentlige forskjell at diktene her antar hymniske og visjonære former. Jeg noterer Obstfelderske grep og kjente surrealistiske bilder og former («En dag i engen spiste blomstene kroppen hennes»), men uten at innlånene noensinne blir stående som retorisk pynt. Tvert imot, bildene varieres i stadige nye og friske kombinasjoner, ikke uten humoristiske glimt.
Med et begrep fra en annen tid, oppdatert: Her er det et bemerkelsesverdig estetisk mot i utforskningen av sorgens nådeløse grep om hjerte, sjel og tanker, og slik en åndskraft som lar oss få slippe splittelsen mellom ånd og natur. I så måte kan Sara Sølbergs arbeid i språk-naturen utgjøre en samtidspoetisk slektslinje.
Pøser på
Det foregår en eksistensiell kamp i denne datteren, som ikke vet hvor hun (ikke) skal lete etter moren. Selv ikke dødsårsaken får hvile i én enkel årsaksforklaring, men diktene pøser vitalt og hjerteskjærende på med «Moren min druknet seg, skjøt seg, hengte seg, skar over/ pulsåren og hoppet».
Litt mye oppramsing i andre sekvens og skurr i billedutformingen et par steder skal nevnes, men selv dette føyer seg inn i diktbokas rytme. Brændjord skriver til tider med en knallhard logikk:
Hun tok hvilen min med seg
og naturlovene.
Nagler i vind
I samme åndedrag leser jeg om gudsfornektelsens «nagler slått inn i vind». Og så, på et annet sted, i en annen verden - linjer som dette:
...
denne stillheten klinger som en salme
denne stillheten kommer med et rådyr som løper
over et jorde sett gjennom et vindu
denne stillheten er under bølgene
denne stillheten er en flamme gått over i røyk
Musikalitet
Deler av Jeg vil våkne til verden leste jeg med Beethovens trippelkonsert på språkøret. Se om ikke diktenes verbale musikalitet kunne fortjene et instrument eller to som komper poesistemmen?
Diktene står også suverent alene, for Karoline Brændjord har et krystallklart diktertalent.
LES FLERE POESIANMELDELSER:
• Torild Wardenær våger å gå i klinsj med de overveldende perspektivene, med dyphav og kosmos
• Margaret Atwoods poesi: Stort sorgarbeid, men òg med barsk humor
• Knut Ødegård viser harme, men skriver også vart og undrende om livets gang
• I Gregers Lundhs poesi har apokalypsen måttet vike plassen for en utvidende skildring av skapelsen
---
Bok: Poesi
- Karoline Brændjord
- Jeg vil våkne til verden
- Kolon Forlag 2020
---