Pinker både ­briljerer og irriterer

Verden er i kaos. Nå går det nedenom og hjem! Slike tanker er lett å få i en tid som vår. Men stemmer det, egentlig? Overhodet ikke, sier Steven Pinker i sitt nye kampskrift for opplysningstidens kjerneideer og fornuftens fremme. Faktisk har det aldri noensinne stått bedre til med oss mennesker. Og det går stadig bedre, hevder han skråsikkert.

Pinkers store styrke er at han baserer alt på fakta. Teksten er pepret med statistikk og vitenskapelige data om hvor bra ting har blitt.

Faktabasert argumentasjon

Fint det – og en god måte å bli kvitt usjarmerende pessimisme og undergangsvisjoner på. Vi bør utvilsomt, som Pinker, i større grad utstyre oss med fakta når vi argumenterer for vårt syn. Her minner han meg på noe viktig. Vi bør også sjekke fakta om våre egne oppfatninger og holdninger skal vedlikeholdes. Sannhet har, når stadig flere er mindre opptatt av den, blitt stadig viktigere å holde fast ved, hevder han.

Men hva er egentlig relasjonen mellom sann­het og fakta? Det blir et stadig mer relevant spørsmål etter hvert som jeg leser denne boka. «De tradisjonelle trosgrunnlagene – åpenbaringer, dogmer, autoriteter, karisma, etablerte sannheter, tolkning og analyse av tekster, den subjektive visshetens glød er også feilkilder og bør avskrives som kunnskapskilder,» skriver Pinker. Mon det. Jeg mener det er mye som faller under «den subjektive visshetens glød» som har en større verdi enn det Pinker vil gi det. For selv om fakta beviser at vi har det bedre, lever lenger, kriger mindre og så videre, betyr ikke det nødvendigvis at sannhet får noen uttømmende behandling gjennom denne oppramsingen.

Det er fristende å nevne at sannhet er det vi føler oss forpliktet til og røres av som individer, som den franske filosofen Alain Badiou sier det. Vi kan ha sannhetserfaringer for eksempel i møte med kunstverk, en Gud eller kjærlighet.

Men slike tanker interesserer ikke fornuftsmennesket Pinker, fordi det ikke kan «telles».

Avviser motstandere

Det store problemet med Pinker er at han ikke følger sin egen oppskrift. Når det gjelder bruken av fornuften, som får et eget kapittel, er Pinkers redegjørelse begrenset til å argumentere for egen sak og ikke – som det for eksempel er for Hannah Arendt, Chantal Mouffe og Jürgen Habermas – å anstrenge seg for å begripe sin meningsmotstanders pers­pektiv. Når han nevner filosofene Adorno og Horkheimer, som har skrevet Opplysningens ­dialektikk (et av de mest sentrale kritiske verkene av ­opplysningstanken), er han helt uinteressert i å gå nærmere inn i deres tanker siden de ikke bruker statistikk. «Selv om kritisk teori og postmodernisme unngår «scientistiske» metoder som kvantifisering og systematisk kronologi, tyder fakta på at de har snudd historien bak frem,» slår han fast. Fakta er bra, men her stopper tankegangen. Har ikke Frankfurterskolen mer å by på, altså? Ikke for Pinker, kan det se ut til.

Det er her det virkelig begynner å butte for min del. Faktisk går han ganske langt i å sverte venstreradikale, humanister og intellektuelle. Han avviser sine fiender som gretne venstreintellektuelle som ikke vil se verden i øynene. «De ­humanistiske fagene har ennå ikke kommet seg etter den ulykkelige postmodernismen med sin trassige obskurantisme, selvfornektende relativisme og kvelende politiske korrekthet,» kan vi lese.

Dette er tynne greier.

Snevert opplysningsideal

Pinker har dessuten lite rom for eksistensielle anliggender ved menneskelivet. For ham er lykke et anliggende som – i likhet med alt annet fremskrittet har brakt med seg – først og fremst kan måles etter indeks­er gjennom statistikk og spørreundersøkelser. Han nevner Aristoteles, men følger ikke opp den greske filosofens spørsmål om eudaimonia, altså spørsmålet «hva er det gode liv?», og vender i stedet tilbake til sine fakta-ansamlinger. Hvor langt kommer vi egentlig med slikt? Et stykke, men absolutt ikke helt i havn. Han kunne med fordel lest mer av Aristoteles' Nikomakiske etikk.

Pinker gir ingen tilfredsstillende svar på at vi mennesker er meningssøkende individer; for ham er det gode liv og alle hindringer vi måtte møte på veien et teknisk anliggende. Noe vi, slik en håndverker kan fikse en lekk vask, løser gjennom teknologi og problemløsning. At teknologi kan medføre noe mer enn fremskritt hopper han bukk over, siden det gjør verden enklere, mer likestilt, forlenger våre liv og gjør informasjon lettere tilgjengelig. Denne optimismen kan jeg ikke beskrive som annet enn blind.

Pinker forfekter i virkeligheten et opplys­ningsideal som er ganske snevert, siden han gjør narr av dem han er uenige med og ikke bryr seg med å gå lenger inn i deres synsvinkel.

LES OGSÅ: «Herlighetsteologi i nye klær»