Man godtar digre løs-neser, det er verre med lange aleksandrinere. Eller kanskje ikke. At et teater i dag spiller en hel forestilling på versmålet som hadde sin storhetstid på 1600-tallet er sjelden vare. Men det oppleves forfriskende annerledes, og ikke støvete gammeldags.

Depardieu

For de fleste er historien om Cyrano mest kjent gjennom filmen Cyrano de Bergerac fra 1990, med Gérard Depardieu på toppen av sin karriere. Men originalen er fra 1897, skrevet av den franske dramatikeren Edmond Rostand, spekket med versepar og enderim.

På Nationaltheatret har Bjarte Hjelmeland fått tittelrollen. Det arkaiske versemålet har han godt under huden, og vi får umiddelbart et hjerte for mannen med den altfor store nesen. Han er en øm poet, en tøff slåsskjempe og klok som få, men det hjelper lite når utseendet gir ham en lammende usikkerhet. Cyrano tør ikke å bekjenne sin kjærlighet til kusinen Roxane (Andrea Bræin Hovig). Nesen står i veien for ham, og Roxane har tilsynelatende kun øyne for den billedskjønne Christian (Kristian Støvind).

LES MIN TRO MED BRÆIN HOVIG: Forført av Jesus

Anakronismer

Historien rommer mye; kjærlighetsdrama, forviklingskomedie, klassiske balkongscener og fektekamper. I bunn lurer en mobbehistorie tett på vår tid, dagens utseendefokus (og telling av «likes») tatt i betraktning. Men forestillingen gaper over litt for mye til at den føles helt treffende.

Regissør Kjetil Bang-Hansen har skapt teater fullt av anakronismer. Mens bruken av musikk er romantisk og fransk, fra filmmusikalen Paraplyene i Cherbourg til 1960-tallets Jacques Brel, dras publikum frem og tilbake i tid gjennom ulike kostymer, scenografi og rekvisitter. Det fektes med kårder i det ene øyeblikket, andre scener hensetter oss til skyttergravene under første verdenskrig, mens skuespillere er ikledd 80-talls skinnbukser.

Øyeblikk

Kanskje er anakronismene ment å skulle vise at kjærlighetstemaet er evig aktuelt, hinsides tid. Det gir da også en lekenhet og et snev av noe upretensiøst, til en forestilling man muligens hadde fryktet ble for strengt formidlet innenfor versemålets rammer. Men det gjør også at komedien går litt på bekostning av tragedien.

I øyeblikkene som griper mest, får scenografi og lysdesign spille med i fortellingen. Som når tettskrevne sider med poesi faller som løvblader mot bakken, og blir et bilde på den evig lengtende Cyrano. Han som aldri får levd ut kjærligheten på annet vis, enn gjennom det han skriver. Dette er øyeblikk der teaterets unike mulighet til å ta i bruk ulike elementer klarer å gi tekst og analyse scenisk liv.