På dannelsesreise til Groruddalen

Jeg har reist med T-banen til ­Stovner, øst i Oslo, flere ­ganger, men bare i tankene. Jeg har dratt fram og tilbake fra ­Blindern sammen med Mo sent på ­kvelden, den ene av to fortellere i Zeshan Shakars roman Tante Ulrikkes vei. Men for første gang sitter jeg faktisk om bord fysisk, forflytter meg geografisk, går av på stoppet og spaserer over slettene mellom Stovner senter og Rommen skole.

Mens stadig flere av kultur­institusjonene i Oslo drives ut av bydelene sine for å samle seg i såkalte signalbygg i Bjørvika, har nemlig Det norske teatret startet opp en ny satellittscene i Groruddalen. Det er her Tante Ulrikkes vei har premiere, som første forestilling i satsningen.

Et mylder av minner

Pappesker står stablet oppå hver­andre som tårn, eller ­blokker, på ­scenen. Lys og bilder ­projiseres på pappen, som vinduer, noen mørklagte og noen opplyste, inn mot et mylder av små blokk­leiligheter. Pappeskene flyter også rundt Mo når han ­begynner å fortelle, som om han står midt i en opphopning av minner, et ­arkiv han ikke vet hva han skal gjøre med. Likevel begynner han, litt stivt, å ­fortelle om de lakse­rosa blokkene fra 1968 i Tante Ulrikkes vei, der han ­vokste opp.

Mens Mo og Jamal i romanen henvender seg til en forsker som kartlegger hverdagen til unge i Groruddalen, retter de i teateroppsetningen fortellingene sine mot oss.

De første minuttene av forestillingen er en smule ­anstrengte. Manish Sharma i rollen som Mo, er mer stresset, mindre ­kontrollert, enn han framstår i boka. Kontrasten til Jamal blir kanskje forsterket på denne ­måten. I alle fall skjer det noe i salen med en gang Gaute ­Adela Aastorp Cudjoe, som Jamal, ­fyrer løs i en ­overskuddspreget og avslappet multietnolekt ­(såkalt «kebabnorsk»), og sier ting som «kan jeg bruke brøk på ekte ­liven?»

LES MER: - Er det noe som viser oss at vi er bundet sammen på tvers av kontinentene, så er det klimaendringene, sier Tonje Vold

Akkurat her

Mo går i klær fra H&M og er av den skoleflinke typen. Han begynner å studere samfunnsøkonomi på Universitetet i Oslo. Jamal holder seg i større grad i nærheten av Stovner og Tante Ulrikkes vei. Handlingen strekker seg over seks år, fra 2001–2006. På én side handler det om en allmenn erfaring: om å være ung og møte krav om alltid å skulle utvikle, eller «forbedre» seg. Det er ikke vanskeligere å relatere til Mo og Jamal enn til hvilken som helst figur i litteraturhistorien som skal ut på dannelsesreise. På den ­andre siden er Mo og Jamals ­historier helt tids- og stedsspesifikke. Det handler om akkurat denne gata, og akkurat disse hendelsene som fikk prege Norge tidlig på 2000-tallet.

Tapt uskyld

Innledningsvis overhører Mo to lærere snakke om hvor mange innvandrere som har kommet til bydelen, om det de kaller «ressurs­svake ­elever» og hvor ubehagelig de synes det har blitt å gå til ­T-banen om kvelden. Mo blir bevisst at han tilhører en gruppe som tydeligvis er i konflikt med en ­annen gruppe. Ingenting vil noen gang være selvfølgelig for ham. Alt han gjør, blir gjerne sett i lys av at foreldrene hans ikke er født i Norge. Dette synes på ham, og er lesbart i navnet hans, ­Muhammed.

Jamal responderer anner­ledes enn Mo når ­barndommens uskyld går tapt. Iført hette­genser, kaps over dreadsene og Adidas, protesterer han høylytt i klasserommet når ­læreren ber om tre minutters stillhet for ofrene etter 11. september. For ham er USA allerede blitt en ­fiende, fordi han sympatiserer med den svarte delen av ­befolkningen som neglisjeres av amerikanske myndigheter. Han er orientert om Israel-Palestina­konflikten, og hvorfor, spør han, er det aldri noen som setter av bare et øyeblikks stillhet for ofrene når de ikke er hvite, ikke er vestlige?

Ettersom årene går, preger stadig oftere politiske ­debatter om integrering synet Mo og Jamal får på seg selv.

LES MER: Det Norske Teatret utvider med en scene på Stovner

Erfaring over tid

Dette ­treffer smertelig nært. Før vi har rukket å ta inn over oss at enda en norsk terrorist har gått til angrep på muslimer, fremstiller deler av norsk presse det som et alvorlig problem at en muslimsk kvinne vennlig hilser med hånden på hjertet til kronprinsen, i stedet for å ta ham i hånda. Medievinklingen av en slik bagatell kunne lett føyd seg i rekken av episoder, små drypp, som på ulike måter får begeret til å renne over for Mo og Jamal.

Det er kanskje en liten ­avstikker fra Rommen Scene, men i mange av samtalene om muslimhat som pågår, er det noe som glipper unna. Det er riktig å gjøre motstand mot et fiendtlig språk, og en politisk retorikk som skaper et forvrengt bilde av muslimer. Men vi kan ikke bare sensurere ord fra språket vårt og forby en viss måte å snakke på, uten å tilby et alternativ. Vi trenger historier og eksempler på hva det vil si at Norge i dag er et multi­kulturelt land. Vi ­trenger innblikk i hva som egentlig skjer når noe skjer, innsyn under over­flaten på ­episoder som mediene ­vanskelig kan gi. Vi trenger historier som går i dybden på erfaringer som blir til over tid.

Fortellingen om Mo og Jamal vil stå seg kunstnerisk, ­uavhengig av kontekst, både som roman og teater. Men her og nå kan Tante Ulrikkes vei også være et verktøy til innsikt. ­Teaterforestillingen ­viser hvordan forandringer som pågår i samfunnet og ord­skiftet blir ­avgjørende for enkelt­mennesker. Det er akutt.

Levendegjør

For opp­setningen på Rommen ­Scene adapterer romanforelegget og levendegjør teksten på en måte som setter seg i ­kroppen. Vi ­hører musikk vi i ­romanen bare leser om, NAS, 2Pac og Wu-Tang Clan, og ser ­varmen i venn­skapet ­mellom Mo og Jamal. I boka ­rapporterer de fra hver sin kant, mens de i oppsetningen følger ­hverandre tett. Poetiske bilder fra drabant­byen kastes på grå papp, for brått å avløses av nyhetsklipp fra ­angrepet på World ­Trade Center eller opptøyer i ­Paris. ­Skuespillerne Shamra og ­Cudjoe, samt ­Ragnhild Meling Enoksen (som turnerer alle oppsetningens kvinnelige biroller med glans), holder publikum i dedikert innlevelse gjennom to timer. Forestillingen slutter dystrere enn jeg opplever at romanen gjør, og dette sitter ikke helt. Gjennomgående holdes den likevel oppe av lun humor og et alvor som ikke tar seg selv høytidlig.

De fleste av publi­kummerne som hadde funnet veien til ­premieren, var ­sannsynligvis ikke fra Groruddalen. ­Antagelig var jeg heller ikke den ­eneste som besøkte Rommen for ­første gang. Det norske teatret har ­benyttet seg av det som kanskje er den mest særegne mulig­heten ved teateret som kunstform, nemlig å plassere publikum i et bestemt rom på et bestemt sted. Forestillingen skal på turné med Riksteatret, og blir kanskje mulig å se der du bor. Men enten du kjører 
T-bane, Tesla eller bare drar dit i tankene, er det på høy tid å ta en dannelsesreise til Tante ­Ulrikkes vei.