Anmeldelser

Også Ricky Gervais er blitt sentimental

I sesong 2 av After Life begynner Ricky Gervais’ rollefigur så smått å tro på livet før døden. Har den uttalte ateisten myknet opp med årene?

Man kan argumentere for at humorister når en formtopp når de er rundt førti år gamle. Rolv Wesenlunds Fleksnes-høydepunkter, Bård Tufte Johansen og Harald Eias suverene radioprogram Tazte Priv, Marx-brødrenes Animal Crackers og Monthy Pythons satiriske Life of Brian kom alle når hovedpersonene hadde fylt ganske nøyaktig to snes år.

I stadiet mellom middelaldrende og pensjonstilværelse skjer gjerne en av to ting med komikere: 1. De blir sure og aggressive, særlig på yngre generasjoner. 2. De blir søtladne og sentimentale.

Blikk

Da The Office hadde premiere på BBC i juli 2001, hadde Ricky Gervais vært førti år i en drøy uke. Komiserien utforsket arbeidsplass-pinligheter med ekstrem presisjon, og ble fort en gullstandard for det fjernsynskanalenes markedsførere begynte å kalle «pute-TV». The Office var en utleverende ekstremvariant av den sosiale dissekeringen Seinfeld hadde påbegynt ti år tidligere (av en 37-årig opphavsmann), her var et godt blikk for tilkortkommenheter i menneskelig samspill.

Ja, suksessformelen til The Office og senere Gervais-verk bestod av ingredienser som observasjonsevne, nøktern ærlighet og presise formuleringer. Gervais var en mann som satte ord på det vi alle så og følte, levert med en blanding av selvironi og resignert likegyldighet.

Ateismens helt

I TV-serier, standup-shows, bøker og podkaster langet han ut om ting som ergret ham, blant annet religion. Kritikken har stort sett foregått på gemyttlig og sivilisert vis, blant annet i samtaler med den katolske talkshow-verten Stephen Colbert. Gervais er æresmedlem i flere britiske human-etiske organisasjoner og i høst mottok han Dawkins-prisen, som gjør ære på de som fremmer sekularisme og rasjonalitet. Grunnleggeren Richard Dawkins priset Gervais for å være en «ateismens og fornuftens vittige helt».

Varmhjertet

I det siste tiåret har TV-humoren til den snart seksti år gamle engelskmannen fra Reading - hvis man ser bort fra tiradene han har lirt av seg som Golden Globe-vert – blitt mykere i kantene. I Derek (2012) gestaltet han en varmhjertet og sårbar og muligens psykisk utviklingshemmet hovedperson. Mer suksessrike og kritikerroste After Life, som kom på Netflix i mars i fjor, tar han for seg død og sorg. Gervais stod for manus, regi og hovedrolle.

Dydig ærlighet

Ja, hva skjer når den svakt svartsynte analytikeren blir tilårskommen og studerer meningen med tilværelsen? Den første After Life-sesongen var en medrivende, men ikke nødvendigvis original mikstur av bister misantropi og uforutsigbare omgivelser, ikke ulikt andre «gammel grinebiter»-komedier (som f eks Livet lyse side), men med en yngre hovedperson: Lokalavisjournalisten Tony Johnson har mistet fotfestet i livet etter at kona har dødd av kreft. Han drikker for mye, er på selvmordets rand og er nådeløst ærlig i sosiale situasjoner. Han besøker sin aldrende far hver dag, går tur med hunden og fremstår, i det store og det hele, som et godt og moralsk menneske, den busete oppriktigheten fremstår mer som en ærlighetsdyd enn som ufin frekkhet.

Grånende svartsyn

«Jeg er på toppen av verden, jeg kikker ned på skapelsen», lyder en countryhit som, sammen med en billedmontasje forteller oss at mye er ved det samme når serien nå har fått en ny sesong på Netflix. Tony ser fortsatt på gamle videoopptak av sin avdøde kone, han forvirres fremdeles av følelsene som velter opp i ham ovenfor farens pleierske, og han samtaler som vanlig småfilosofisk med den aldrende enken Anne på en benk i kirkegården. Han ble et smått bedre menneske, både for seg selv og for omgivelsene i forrige runde, men smerten over å ha blitt enkemann slipper ikke taket. Tony gråter i hver episode. Vi inviteres ikke nødvendigvis til å lide med ham, men til å se verden gjennom øynene hans: I varme farger stifter vi bekjentskap med bitre og sinte hundreåringer, overvektige tenåringer med mer selvtillit enn talent og med lokalavisens eier. Han taper penger og vil selge. Vil det avtagende svartsynet hjelpe hovedpersonen med å redde sin arbeidsplass?

Innlevelse

Den egentlige fremdriften består i hvorvidt Tony makter å ta sin avdøde kone på ordet og komme seg videre i livet. På sitt beste problematiserer den nye sesongen hvor lang og kronglete en slik vei er for et menneske i sorg. Alt til en humor som ikke er mer overskridende enn at foreldre og tenåringsbarn fint kan se serien sammen.

Der Gervais tidligere brukte sitt særegne blikk på menneskelig samspill til å lage satire, er han her mer opptatt av enkeltskjebner. Serien er full av innlevelse i situasjonen til et lokalavis-intervjuobjekt som påstår å kunne snakke med katter. Rollefigurer og publikum blir fint fortalt at hun er svært ensom og ikke bruker media for å få oppmerksomhet, men for å hedre avdøde slektninger.

Sentimentalt

«Når du dør, forsvinner du», postulerer hovedpersonen. «Det er slutt». Verken Tony eller Gervais har særlig sans for meditasjon eller horoskop eller spekulasjoner om det hinsidige. En prest i en begravelse utsettes derimot ikke for noen form for latterliggjøring.

Tonen er mer alvorlig enn humoristisk. Av og til går det en viss automatikk i sårbarheten, selv om den nok er ektefølt. Serieskaperen hører definitivt til humoristene som blir sentimentale med årene, de tiltagende strykerne skaper bare seriøs-vakre melodier. After Life sesong 2 er verken essensiell eller utpreget morsom, men et utmerket vitnesbyrd om at det er vanskeligere å skape humor enn alvor.

LES OGSÅ:

---

TV-serie

  • After Life sesong 2
  • Komedie på Netflix, seks episoder
  • Regi og manus: Ricky Gervais
  • Med: Ricky Gervais, Roisin Conaty, David Bradley, Paul Kaye, Penelope Wilton

---

Les mer om mer disse temaene:

Einar  Aarvig

Einar Aarvig

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Anmeldelser