Film

Nytt mesterverk fra Tyrkias dyktigste filmregissør

Tre timer i kinosalen kan virke lenge. Men slik skapes en vev av samtaler som gir innblikk hovedpersonen, hans familie og et Tyrkia preget av arbeidsledighet.

Nuri Bilge Ceylan er en filmskaper som krever tålmodighet av sitt publikum, men også gir rikelig med belønning til dem som gir ham oppmerksomhet. I hans Årstider (2006) skjedde det minimalt den første timen. Så eksploderte alt i en vanvittig intens sexscene, rått spilt av regissøren og hans kone Ebru Ceylan, medforfatter til manusene hans. Wow, tenkte jeg.

I 2014 vant Ceylan Gullpalmen i Cannes for Vintersøvn, en tre timer lang, sorgtung avsløring av forakt mellom søsken og ektefeller som burde stått hverandre kjærlig nær. Filmskaperen har i et intervju sagt at noen av de mest smertefulle følelser i livet oppstår i ekteskapet. Det lyktes han i å vise.

Ceylan ble tidlig fascinert av den russiske dramatikeren Anton Tsjekhov og har lånt hans tema om knuste drømmer. Menneskene i Vintersøvn var gått i eksistensiell dvale, og nå skjer det igjen i Det ville pæretreet.

LES OGSÅ: Boka Nilas Johnsen har skrive om Erdogan er så god at den bør lesast av absolutt alle som vil forstå det nye Tyrkia.

Hjemvendt sønn

Hjem til Çanakkale på Tyrkias vestkyst vender Sinan, en nesten ferdigutdannet lærer. Det er faren Idris, også han lærer, som har oppfordret ham til å ta utdannelse.

Men tidene har endret seg. 300.000 tyrkiske lærere er arbeidsledige. Universitetsutdannelse er ingen garanti for jobb, med mindre man vil flytte helt østpå, noe de fra vest har lite lyst til. Sinans venn som studerte litteraturvitenskap, ga opp og begynte i politiet. Der bruker han tiden på å banke opp venstreradikale demonstranter.

Sinans utvei er å bli forfatter. Første manus er skrevet, det bærer tittelen Det ville pæretreet og ligger i vesken hans. Boka er en selvbiografisk roman med røtter i Çanakkale. Nå vil han be lokale krefter om hjelp til å finansiere utgivelsen.

Samtaler

Det manusansvarlige ekteparet Ceylan skaper et perlekjede av samtaler og krangler mellom Sinan, hans familie og folk i hjembyen. Det ville pæretreet er i likhet med Vintersøvn en snakkefilm. Det kan lyde kjedelig, men samtalene og måten de framføres på, er imponerende. Her er ironiske overtoner og giftige undertoner, her er mimikk og ansiktsuttrykk som avslører oppgitthet og lengsel etter et bedre liv, alt formidlet av eminente skuespillere.

Et godt eksempel er Sinans gjensyn med barndomsvenninnen Hatice. Den unge kvinnen bærer skaut og røper at hun skal gifte seg med byens gullsmed for å slippe unna arbeidet med å høste valnøtter og heller gå hjemme og slappe av.

Til tross for en konservativ moralsk innstilling ber hun Sinan om en sigarett og tar av seg skautet. Så kysser hun ham for straks å bite ham i leppen. Senere banker Hatices ungdomskjæreste ham opp på grunn av det kysset.

LES OGSÅ: Sterke kvinneskikkelser preger mange av fjorårets filmer.

Avvisende

Ingen vil hjelpe Sinan med boka. Skjønt byens borgermester skryter av å ha en åpen dør for alle, synes han det er for dyrt når Sinan ber om 2.000 lire (3.000 kroner) til 500 bøker. Han sender ham til en kultursponsor som leder en bedrift som selger sand. Også han gir avslag fordi boka bare handler om livets hemmeligheter, ikke om stedets krigskirkegård fra 1. verdenskrig eller om moralske prinsipper. Sandselgerens mantra er at utdannelse er unyttig, bare hardt arbeid gjelder.

Så kunne man tro at byens berømte forfatter ville støtte debutanten, men nei. Han ender med å skjelle ut Sinan.

Stadig bryter Bach's Passacaglia i c-moll inn som et vemodig akkompagnement mellom samtalene, kombinert med bilder fra et landskap med forvridde villpæretrær og et bymiljø der husene står nedslitt og falmet.

Far-sønn-forhold

Kan ikke foreldrene hjelpe Sinan med penger til bokutgivelsen? Overhodet ikke. Faren Idris er en notorisk gambler som spiller bort alt han tjener på hesteveddeløp og pengespill. Moren og en yngre søster tilbringer kveldene med å se såpeserier på TV.

Den fortellingstråden som griper mest i Det ville pæretreet, er Sinans anstrengte forhold til faren. Da sønnen spør moren hvorfor hun blir værende hos en mann som bringer skam over familien, svarer hun at han ikke er voldelig. Hun minnes ennå hvordan hun som 16-åring rømte med den kjekke Idris, en utdannet mann.

Jeg skal ikke røpe hvilket knep Sinan tyr til for å få utgitt romanen sin, ei heller om han får lesere den dagen den ligger i bokhandelen. Det rørende er hvordan boka skaper en tilnærming mellom far og sønn som overrasker både Sinan og oss som ser på.

LES OGSÅ: Ahmet Altans forteljing frå fengselscella i Istanbul er like rørande vakker som den er djupt opprørande.

Et rikt portrett

Man kan sukke over å skulle sitte i kinosalen i vel tre timer. Men lengden gjør at Ceylan kan skape en vev av samtaler som dels gir oss innblikk i samfunnsforhold i dagens Tyrkia, dels lar oss bli kjent med Sinan, hans familie og besteforeldre. Det vemodige er at både Idris og sønnen blir stående som mistilpassede villpæretrær på landsbygda.

Et siste fortellergrep må nevnes: Drømmene. Regissøren skaper stadig små mareritt som du tror er realistiske, men som brått knyttes opp mot at en person våkner opp fra søvnen.

Også i sluttscenene skjer dette på en måte som gjør at man faktisk ikke vet om filmen ender dypt tragisk eller optimistisk håpefullt.

Fascinerende!

---

Det ville pæretreet

  • Originaltittel: Ahlat Agaci
  • Regi: Nuri Bilge Ceylan
  • Med: Dogu Demirkol, Murat Cemcir, Bennu Yildirimlar, Hazar Ergüçlü med flere
  • Tyrkia 2018
  • 3 timer 8 minutter
  • Aldersgrense: 9 år

---

Les mer om mer disse temaene:

Kristin Aalen

Kristin Aalen

Kristin Aalen er frilans film- og scenekritiker og har skrevet filmanmeldelser for Vårt Land i en årrekke. Hun bor i Stavanger.

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Film