Anmeldelser

NRK-dokumentaren «Helvete» går bak svartmetall-mytene

Selvmord, drap og kirkebranner har en viss plass i dokumentarserien «Helvete». Men de fire episodene har en humanistisk touch man ikke nødvendigvis forbinder med dette miljøet.

Vi skal til de dypeste avgrunner, til en del av det norske DNA-et, til en musikk og en bevegelse like viktig som Munch og Grieg. De innledende ordene i NRK-serien om black metal lover mye, og den påfølgende vignetten legger opp til en alvorsstund: furuskog og blodrøde fotografier harmoneres dystert med dype synth-toner.

Kaosets herrer

Statskanalen har hatt gode strømmetall med sine serier om subkulturene bak norsk punkrock (Punx, 2015) og hiphop (Takin' Ova, 2017). Med Helvete får miljøet som på 1990-tallet skapte tabloide overskrifter, fengselsdommer og en betydelig musikkeksport, sitt tilbakeblikk. Historien om den mørkeste delen av norsk rock har blitt fortalt før, i nyhetsoppslag og bøker, ikke minst Mayhem-bassist Jørn Stubberuds fotobok Dødsarkiv (2015). Svenske Jonas Åkerlunds spillefilm Lords of Chaos (2019) brukte virkemidler fra horrorfilm i sin gjengivelse av selvmord, drap og kirkebranner, og fungerte også som en historie om radikalisering, om hvordan unge gutter jazzer hverandre opp til ekstremiteter.

Når NRK nå tar for seg disse noenogtyve år gamle begivenhetene, er det med det samme omdreiningspunktet, bandet Mayhem – i serien omtalt som norsk rocks viktigste. Lykkeligvis er Helvete mer opptatt av det musikalske og det menneskelige enn det spektakulære og blodige.

Elegant arkivdykking

Serien begynner omtrent ved begynnelsen; i et øvingslokale på loftet på Langhus skole i Ski. Her mimres det om å være utskudd og om en stadig søken mot mer ytterliggående musikalske uttrykk. Fortellerstilen er elegant og effektiv, som når Stubberuds fortelling om oppveksten i drabantbyen Vevelstad ledsages av arkivklipp av blokkenes tilblivelse og av private barndomsbilder. Regissør Håvard Bråthen kontrasterer undergrunnens ekstrem-metall med bilder av «sunn» ungdom som driver med masseidrett og har kaniner som hobby og hører på fløtepopgruppa Drama. Arkivmaterialet inkluderer også klipp der en purung Sven Erik Kristiansen – senere Mayhem-vokalist med artistnavnet Maniac – forteller spakt om sin entusiasme for Den rosa panteren.

LES OGSÅ: Musikkbransjefolk og forskere hevder djevelen bare lever i mytologien rundt svartmetallsjangeren

Inn i musikken

Insektlignende bevegelser over skjermen får gamle klipp og bilder til å skli visuelt inn i serien ellers. Ulikt SVT-dokumentaren om Knutby – om et miljø med overraskende mange fellestrekk med det som skildres her – er Helvete svært teknisk og estetisk gjennomarbeidet.

Serien gir god plass til musikken, den lar oss lytte uten andre distraksjonskilder enn bilder av roterende kassettspoler og LP-plater. Å høre førstebandet Morbid, til Pelle «Dead» Ohlin, hjemmeopptak og gamle radiointervjuer gir en unik innsikt i tiden, estetikken og tankegangen.

Øystein Aarseths utnyttelse av Ohlins selvmord er godt dokumentert tidligere og får også omfattende behandling her: Bandideologen tok bilder av åstedet og brukte dem i promoøyemed. Slik fikk den avdøde det som omtales som «helgenstatus».

Klinisk død

Men Helvete går tettere på mennesket Pelle Ohlin enn tidligere Mayhem-krøniker: Via lillebroren Anders skildres en tenåring som ble et utskudd, og som ble besatt av det hinsidige etter å ha blitt banket opp på skolen og erklært klinisk død. Anders' levende skildringer av broren, og Stubberuds etiske avstandstagen til å profitere på selvmordet gir serien en humanistisk touch man ikke nødvendigvis forbinder med dette miljøet. Episoden avsluttes med et hjelpelinjenummer for seere med depresjon og tunge tanker.

Egner og Prokofjev

Som Punx og Takin Ova, er det viktigste materialet i Helvete nåtidige intervjuer. I temmelig varierende hjemme- og studiointeriører, med kaffekopp i hånd, legger uforskammet velholdte noenogfemtiåringer ut om gruppementalitet og fascinasjon for det ekstreme. Og om musikalsk kreativitet; om uventede inspirasjonskilder som dataspill, tysk elektronisk eksperiment-rock, Thorbjørn Egner og Prokofjev og om uortodokse vokal- og gitarteknikker.

Burde intervjuobjektene fått kritiske spørsmål, blitt satt til veggs? Resultatet ville i såfall blitt mer likt en Dagsrevy-reportasje, og ingen rockumentar, som Helvete opplagt kan kategoriseres som.

LES OGSÅ: Netflix-produksjonen 22 July kunne ikke vært laget av en norsk filmskaper

Ideologi?

I radioopptak hører vi Øystein Aarseths ønske om å «spre mest mulig skrekk og ondskap». Utover det bruker serien minimal tid på utøvernes ideologiske og esoteriske tilbøyeligheter, og det hadde vært interessant med et dykk i hva de faktisk trodde på, hva de selv la i sin fascinasjon for det norrøne og i begreper som «satanisme».

Vi får til gjengjeld et besnærende besøk i Grieghallen, der flere av sjangerens mest kjente album utrolig nok ble spilt inn. Samt betraktninger om svartmetallens funksjon: Den primitive, hatske og atmosfæriske musikken er «soundtracket til indre uro». Dermed bidrar Helvete til å avmystifisere dette gåtefulle og sagnomsuste miljøet og heller vektlegge det kreative, skaperkraften. Kunsten den har resultert i er forstyrrende nok i seg selv, nok til å fortjene dette gjennomarbeidede og gjennomtenkte tilbakeblikket. Den effektive fortellerstilen gjør at man ønsker seg enda flere episoder, i 2020 er det kanskje den største hedersbetegnelsen en serie kan få.

---

Fakta:

---

Les mer om mer disse temaene:

Einar  Aarvig

Einar Aarvig

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Anmeldelser