Noen spinkle buh-rop klemte seg opp fra salen, men fleste likte Operaens Rigoletto – med god grunn

Teppet opp, så ei lita øy, riktignok med plass til et kor og et drama uten like, noen trær som saktens kan være spist av barkbiller og ei brakke, der hvor det etter Verdis borgerlige skapelsesberetning «skulle vært» et 1500-tallshoff – godt gjenkjennelig på slutten av 1800-tallet, men ikke i dag. Regissør Ole Anders Tandberg har tatt sjokkerende grep før, han tror på det dystre lyset over øde landskap når det skal skrues til, nesten metallblått. Denne gangen er det det som duger. Slik det dugde i hans (også) kontroversielle oppsetning av Sjostakovitsjs Lady Macbeth av Mtsensk ved Den Norske Opera for noen år siden. En kan like det eller ikke, noen spinkle buh-rop klemte seg opp fra salen – de fleste, vil jeg tro, innstilte seg godt på det som var.

LES OGSÅ: I en forkrøplende konsentrasjonsleir ble noen av Messiaens vakreste, mest håpefulle og kristent visjonære toner til.

Skyttelen i veven

Rigoletto er alene under himmelen – han har datteren Gilda, ja, men det er alt, og det livet klarer han å «knuse» ved å tviholde på henne, det er skyttelen som går gjennom «veven». Her kan naturligvis Rigoletto bli en karikatur, det hender. Men det ligger i Verdis natur og psykologisk våkne lidenskap å tidvis gjøre den som får til minst her i livet, til helt. Det er Rigoletto – en ussel, pukkelrygget, forvirret skikkelse, som – når en hører etter – lever i det som er skjult bak huden og i hjertet, han tiltaler oss ved de hemmelige sidene i sin personlighet. Vi får egentlig aldri vite. Hans liv er like mye verdt som andres, hans ensomhet gjenkjennes av mange. Det – og et perlebånd av kjente og til dels tragisk vakre melodier gjør Rigoletto til en av operalitteraturens mest spilte, altså mest populære.

Skal gråte

Verdi mente at opera skulle få oss til å «gråte, forferdes og dø». Det går an å legge til magi. Ja, sannelig, men jeg er ikke helt sikker på at jeg gråt? – denne kvelden. Men jeg døde heller ikke, tvert om – to og en halv time sammen med en «stor» psykolog (Verdi), en regissør som med stor vilje ønsker å trekke dramaet nærmere oss, og atskillig sang av høy klasse, var det mer enn levelig. Kanskje skyldtes det grepet med den øde øya hvor folk klatret opp og ned og ikke alltid visste hvor de skulle finne fotfeste. Stemmene (koret, ikke minst!), fabelaktig, men det var egentlig for trangt til å skape teater, slå ut håret. Men sangen smektet, du verden.

LES OGSÅ: – John Taveners musikk peker på det evige. Det er det som gjør at mange tar den inn, kjenner at noe skjer, noe som ikke selges på krambua, skriver Olav Egil Aune.

Søbergs kveld

Det var Yngve Søbergs kveld, utropstegn. En stemme som gradvis, forestilling etter forestilling, vokser seg mykere, myndigere og veldigere i møte med det store operarepertoaret. Født til Rigoletto, egentlig – det skal stort hjerte og en stemme som har det levende livet i seg, for å gestalte denne komplekse skikkelsen, noen vil si en av de mest sammensatte i operalitteraturen.

Gilda, Rigolettos sjelsrevne datter, er en tander sjel, slik Lina Johnson gir henne liv. Litt svak, vil noen si, i skyggen av Søbergs enorme, nærmest selvlysende kraft. Skjønt, det er ei jente – perfekt, tenker jeg, der og da kunne jeg ikke tenke meg noe finere enn en sanger med sånn skjønnklang og uanstrengt virtuositet som hennes. Jeg har sett tyske matroner i rollen, det var ikke morsomt.

LES OGSÅ: Operasanger Mathias Gillebo er i høst vikarprest i Oslo domkirke. Han ønsker en større dramaturgisk bevissthet i kirken.

Høy- og lavvann

Orkestersatsen hos Verdi er halve moroa, uten elegansen til en katt, uten et svulmende tonehav som duver fra lav- til høyvann, uten de til tider klagende instrumentfargene, uten Verdis klanger, var det ingen ting. Dirigenten Keri-Lynn Wilson gjorde store ting, orkesteret ga alt og viste seg som en fullstendig kropp, alt gikk på å finne helheten. Og dermed er Rigoletto satt – operaen som mer enn noen plasserer seg midt i en svikefull og nederdrektig verden.

Det sies at publikum er den egentlige kritikeren, ikke vi som er lønnet for å være på plass. Det var drønnende applaus.

---

Rigoletto

• Den Norske Opera
• Av Giuseppe Verdi
• Yngve Søberg (Rigoletto), Lina Johnson (Gilda), Mario Chang (Hertugen av Mantova) m.fl.
• Den Norske Operas kor og orkester, dir: Keri-Lynn Wilson
• Spilles 10.10, 14.10, 16.10, 19.10, 23.10, 25.10, 19.12, 28.12 og 30.12. I 2020 spilles operaen 5., 7. og 10. januar.

---