Bøker

Nattsvart hele dagen

Litteraturen blir ikke mørkere enn dette.

I vårt fredelige hjørne av den klode vi ved den største tilfeldighet havnet på, har dagliglivet en tendens til å rusle av gårde. I en slik udramatisk nådetid (for den går jo alltid over), hvor krusningene ikke er av de høyeste, kan menneskets insistering på alvor paradoksal nok gjøre tilværelsens letthet uutholdelig. Vår hang til aldri å være helt i harmoni ligger likesom latent i oss. Det er i grunn ikke så rart, det er jo ved strev vi har overlevd som art.

Denne tilbøyeligheten til å kjenne på et meningstap i vår polerte tid, gjør at vi stundom unner oss den luksus å stille spørsmål om meningen ved det hele. Dette flyktige, moderne livet, hva skal vi egentlig med det? Og vi spør selv om vi egentlig vet bedre, vi er opplyste og kjenner til tilværelsens gruoppvekkende alvor for dem som virkelig har grunn til å stille de spørsmålene.

Sadistisk

Derfor er det med en slags skam man av og til vekkes til live fra en – etter alle målestokker - velberget tilværelse i Oslo i 2019. Det hendte ettertrykkelig etter at jeg leste Mustafa Khalifes selvbiografiske roman, Skallet. Fortellingen fra Assad seniors regime mot opposisjonelle (og tilfeldige ofre) i Syria, er intet mindre enn historien om mennesket på sitt aller mest sadistiske. Ja, man kan ikke lese Skallet uten å bli merket av den. For livet.

Den dagbokaktige fremstillingen er fra et av tidenes verste fengsel, Tadmur–fengselet i Syria, hvor Khalife, i boken kalt Musa, satt i tolv år, fra 1982 til 1994. Fortellingen begynner med hjemreisen fra Paris, hvor Musa studerte i seks år. Allerede ved flytrappen i Damaskus skjer det: Musa arresteres, angitt av noen av dem han trodde var studievenner, men som var spioner utgått fra regimet.

Mysterium

Og hadde Khalife da visst hva leserne av Skallet blir gjenfortalt, ville han kastet seg foran en kule eller latt seg henge på flekken. For torturen starter umiddelbart, og den opphører ikke – på tolv år. Naturligvis ikke hver dag, men heller ikke med lange pauser. Det høres umenneskelig ut, og det er akkurat hva det er. At Musa overlevde, er et mysterium.

Allerede få sider ut i boken angret jeg på at jeg åpnet den første siden. For Skallet er så himmelropende mørkt. Side etter side. Det er piskeseansene der man ikke må falle til bakken, for gjør man det kommer man aldri opp igjen. Det er faren som tror den yngste av tre sønner vil bli benådet, kun for å oppleve at alle tre henges foran øynene på ham. Det er lyden av torturen av kvinner og barn i naborommet, for å få folk til å knekke under avhør.

Skall

Musa er opprinnelig katolikk, og en slags outcast i cellen, hvor det sitter over hundre andre. Og det er der han kapsler seg inn i skallet, både rent fysisk, i et hjørne, og mentalt, som en slags overlevelsesstrategi. Men over tid er det som forskjellene files ned, og i det mikrokosmos cellen fungerer som, oppstår vennskap og allianser på tvers av tilsynelatende skarpe skillelinjer.

Litteratur som Skallet fungerer og kan leses på mange plan. På den ene siden er det en personlig beretning som virker sterkt fordi man sympatiserer med menneskene under fengselsvokternes piskeslag. På den annen side virker teksten nærmest fremmedartet. Enkelte menneskers livserfaringer er så langt unna ens egne at avgrunnen mellom dem kanskje aldri kan overstiges. Kan jeg virkelig forstå hvordan dette var?

Mørket forblir

Skallet er det mørkeste jeg noensinne har lest. For ens egen skyld sitter man og håper at det snart, på en eller annen måte, skal lysne. Og Musa løslattes, men ikke før han har vært gjennom grusomme avhør flere steder i Syria. Så ser han dagslyset, men noe er tatt fra ham og ødelagt for alltid.

Det er ett eksistensielt spørsmål som formelig har dirret i kroppen i flere dager etter endt lesning. Det er et spørsmål som uvegerlig tvinger seg frem: Kan det virkelig finnes en barmhjertig Gud der oppe i himmelen?

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Bøker