Greta Thunberg står i spissen for en bevegelse som krever mer ansvarlige voksne og konkrete politiske vedtak for å få ned klimagassutslippene. Med slagord som «hev stemmen, ikke havnivået!» hevder de retten til medbestemmelse. En vestlig intellektuell som gjennom flere år har vært med på å gi næring til dette nye og mer radikaliserte grønne ordskiftet vi nå står midt oppe i, er kanadisk-amerikanske Naomi Klein. Et utvalg av hennes essays, taler og artikler finner nå veien til et norsk publikum.

Jeg gikk til leseoppgaven med litt skepsis. Kan et opptrykk av tidligere utgitte tekster, noen fra ti år tilbake i tid, være så interessant? Har vi ikke hørt dette før? Hvorfor ikke heller lese noe nytt? Men allerede noen få sider ut i denne samlingen, var skepsisen begravd. Uansett er det også helt nye bidrag med i den i underkant av 300-siders lange boken, blant annet et 50 siders åpningsessay, og en konkluderende siste artikkel.

En tydelig stemme

Siden debutboka No Logo (2000, på norsk i 2001), har Naomi Klein fått rollen som en uoffisiell talsperson for antiglobaliseringsbevegelsen. Flere bøker har kommet, og noen med særlig vekt på klimakampen. Kleins featureartikler publiseres regelmessig i aviser verden over.

Kleins store styrke, etter min mening, er at hun plasserer de klimaendringene vi nå ser inn i en større politisk ramme. Av den grunn er hun både elsket og hatet. Med henne fikk vi klimakrisen i fanget for alvor – på et tidspunkt da de politiske og sosiale forholdene ikke lå til rette for å løse et slikt problem. Klimavitenskapen hadde sitt gjennombrudd på slutten av åttitallet, men åttitallet var samtidig det Klein kaller «startskuddet for felttoget som skulle spre deregulert kapitalisme over hele verden».

Kollektive løsninger

I dag føler mange i Vesten seg diskriminerte, glemte og nærmest utstøtte. Det fører til en politisk rekyl, i form av høyrepopulisme, gule vester, bompengepartier og såkalte «deplorables» i USA som stemmer på Trump fordi de ikke ser noen vei ut. Nedbygde velferdssystemer fører til politisk oppsplitting. Hva har venstresidepartiene klart å presentere som attraktive alternativ, spør Klein?

Dagens økonomiske system er koblet til fossilindustrien og store «frihandelsavtaler» som låser beslutningstagerne på hender og føtter. Og det nettopp nå når vi trenger maksimal fleksibilitet for å kunne gjennomføre en massiv energiomstilling, skriver Klein.

Norge i spagaten

Her står vi nordmenn selv midt i en spagat, vil jeg si. Norge driver nå og forhandler en frihandelsavtale med Brasils autoritære president, Jair Bolsonaro. Hans store mål er å hugge mer tropeskog, anlegge mer vei og drive større gruver i Amazonas. Vi snakker om et Amazonas som brenner ned rett foran øynene på oss.

Hvorfor er ikke norske politikere mer opptatt av å kreve miljøgarantier fra Brasil, før de undertegner frihandelsavtalen? Er det fordi vi selv vil kunne møte samme argument, når vi nå åpner Barentshavet for nye letelisenser?

D. Roosevelt

Vi trenger en radikal, ny og grønn samfunnskontrakt, skriver Klein. Hun viser til historien og hvordan president Franklin D. Roosevelt på 1930-tallet klarte å omforme det amerikanske samfunnet med en massiv satsing på offentlige investeringer i ny infrastruktur, sosial omfordeling og en aktiv kulturpolitikk – gjennom det som ble kjent som New Deal.

For vår tid eksisterer det nå liknende ideer i form av det som har fått navnet «Green New Deal». Den amerikanske venstresiden leder an for å få et gjennombrudd, men også mange demokrater er om bord. I Europa ser vi konturene av noe av det samme, i en egen EU-variant.

Ny grønn kirke

Klein lar seg også fascinere av pave Frans’ skrift Laudate Si’ (2015) som krever av oss en helt ny omsorg for dyr og natur. Klein minner oss på at kirken i sin tid gjorde hva den kunne for å avskaffe paganisme, animisme og panteisme, for så å erstatte Moder jord med Gud, vår Far. På mange vis ble naturen tappet for åndelig kraft. Den nåværende paven, derimot, kaller jorden vår «søster» eller «mor» og sier at ekorn og ørreter er våre søsken. Han er også nådeløs i sin kritikk av materialisme og kapitalisme. Dette er revolusjonerende så det holder. Paven vil omvende oss til en annen virkelighetsforståelse, ifølge Klein.

Håpefull

Alle mennesker har evnen til dyptgripende forandring. Det er jo omvendelsens kjerne. Kleins prosjekt er å vise oss at en ny, grønn samfunnskontrakt, hvor også fattigfolk er med og bestemmer, er en fremtidsvisjon som vi alle kan tro på. Det er derfor det er så viktig for henne å beskrive hvor vi kommer fra historisk, med slavehandel, kolonialisme og en ukritisk ressursødeleggelse. Nå er tiden kommet for å meisle ut nye tanker om hvor vi ønsker å dra for å få mer solid grunn under føttene.

Klein vil omvende oss. Rett og slett. Og hun kan klare det.

LES OGSÅ:

Stort sorgarbeid, men òg med den atwoodske barske humor

Karl Ove Knausgård: Vi lever som om vi ikkje skal døy