Anmeldelse

Scenograf Nia Damerell har ribbet scenen og
åpnet den opp slik at vi så vidt kan skimte en skikkelse sittende bak et trommesett i scenedypets ende. Dempet lys og røyk omkranser det greske dramaet. 2.500 år etter sin tilblivelse, er det som om Antigone er løsrevet fra tid og rom. En konstatering av at Sofokles ord er eviggyldige, hinsides rammene det får. Regissør Johannes Holmen Dahl gir med det en minimalistisk tilnærming til stykket, i full tillit til at Sofokles’ ord holder. Her er det teksten og skuespillerne som står i sentrum. Koret som i Sofokles’ manus består av tolv personer, er redusert til én – Gjertrud Jynge. Med stor musikalitet vever hun forestillingen sammen, der ørsmå hoftevrikk eller en lett jyngende tone bak ordene er nok til å hekte oss på. Hun starter med å gi oss stykkets bakteppe: Beretningen om de to brødrene Polyneikes og Eteokles som har tatt livet av hverandre i kampen om makten i Theben. Den nye kongen, Kreon, bestemmer at liket av Polyneikes ikke skal begraves, men ligge åpent for åtseldyr fordi han forrådte landet sitt ved å angripe med en fremmed hær.

Etikk

Står menneskets lov over gudenes? Stykkets grunnmotiv peiler inn på spørsmålet om hva som er moralsk riktig. Brødrenes søster, Antigone, er villig til å gå i døden for å trosse Kong Kreons forbud. Sara Khorami spiller Antigone med en egenrådig tro på hva som er det rette. I kontrast til henne blir Jon Bleiklie Devik, i rollen som Kreon, noe tammere. Her har vi mer med en moderne, og til tider blekt argumenterende mann, enn en maskulin kraft å gjøre. Temperaturen kunne om mulig vært skrudd opp noen hakk for å skape større dynamikk karakterene i mellom, slik at stykkets dypeste konflikt ble enda tydeligere: Statens lover satt opp mot enkeltmenneskets etiske overbevisning.

LES FLERE TEATERANMELDELSER HER