Anmeldelse

Scenograf Nia Damerell har ribbet scenen og
åpnet den opp slik at vi så vidt kan skimte en skikkelse sittende bak et trommesett i scenedypets ende. Dempet lys og røyk omkranser det greske dramaet. 2.500 år etter sin tilblivelse, er det som om Antigone er løsrevet fra tid og rom. En konstatering av at Sofokles ord er eviggyldige, hinsides rammene det får. Regissør Johannes Holmen Dahl gir med det en minimalistisk tilnærming til stykket, i full tillit til at Sofokles’ ord holder. Her er det teksten og skuespillerne som står i sentrum. Koret som i Sofokles’ manus består av tolv personer, er redusert til én – Gjertrud Jynge. Med stor musikalitet vever hun forestillingen sammen, der ørsmå hoftevrikk eller en lett jyngende tone bak ordene er nok til å hekte oss på. Hun starter med å gi oss stykkets bakteppe: Beretningen om de to brødrene Polyneikes og Eteokles som har tatt livet av hverandre i kampen om makten i Theben. Den nye kongen, Kreon, bestemmer at liket av Polyneikes ikke skal begraves, men ligge åpent for åtseldyr fordi han forrådte landet sitt ved å angripe med en fremmed hær.