Ingen kan ha godt av berømmelse. Kate Bush innså allerede som tenåring at om hun skulle klare å beholde besinnelsen, ble hun nødt til å holde en så lav profil som overhodet mulig. Siden skrev Bush en sang til Elvis, det første gedigne popikonet. «King of the Mountain» handler om hvor ufattelig ensomt hun synes det virker på toppen.

Å følge karrieren til Kanye West har innebåret å være vitne til konsekvensene av popkulturens personlighetskult. Det er noe musikken hans ikke bare har gjenspeilet, men også tematisert. Den briljante albumdebuten The College Dropout (2004), gitt ut da han var 26 år gammel, uttrykte en dyp lengsel etter superstjernestatus – etter å bli sett og hørt. «I’ve been working this grave shift and I ain’t made shit / I wish I could buy me a spaceship and fly past the sky».

LES MER: Tror «Jesus is King» kommer til rett timing

Ny fortelling

Han fikk akkurat hva han ønsket, men til en pris. En håndfull skiver senere gav han ut den diabolske genistreken My Beautiful Dark Twisted Fantasy (2010), som var dønn ærlig om at han hadde inngått en faustisk pakt med djevelen. «No one man should have all that power,» erklærer han på en sang som sampler King Crimsons «21st Century Schizoid Man».

Fortellingen rundt Jesus Is King, det niende studioalbumet til Kanye, er at han har funnet Gud. Han har blitt frelst, født på ny, bestemt seg for å aldri banne igjen i en sang. Det er for så vidt greit at han slipper å dumme seg ut med verselinjer om modeller med blekede rumpehull. Problemet er at han fortsetter de siste par årenes trend med å skrive svake melodier som ikke aner hva de forsøker å kommunisere.

Om det er som Prefab Sprout-låtskriver Paddy McAloon skal ha det til – at musikk er Guds språk – så kunne hen til fordel valgt et annet talerør enn Kanye West, som for øyeblikket befinner seg i en kreativ tørke.

Samtidig blir det en grov overforenkling å late som dette er første gang Kanye lager gospel. Fy fy-ordene til side, så har musikken hans vært temmelig religiøs fra starten av. På «Jesus Walks», et av høydepunktene fra debutalbumet, spytter han: «If I rap about God my record won’t get spinned». Den klatret ganske høyt på hitlistene, så enten tok han feil eller så visste han akkurat hva han gjorde. Jeg setter pengene på det siste.

Det siste gode

Kanye startet karrieren ved å lage beats for andre artister, og gammel gospelsoul har alltid vært en av de største kildene hans til samples. På «Follow God», et av mange vignett-aktige spor på Jesus Is King, låner han en melodi fra «Can You Lose By Following God» av The Whole Truth. Han klarer imidlertid ikke å gjenskape følsomheten til originalen.

The Life of Pablo (2016), det foreløpig siste gode albumet til Kanye, erklærte han som sin store gospel-skive. «We on a ultralight beam / this is a God dream / this is everything,» synger han på det vidunderlige åpningssporet. Mange antok at albumtittelen viste til Pablo Picasso eller Pablo Escobar, men snarere var det en omskriving av Apostelen Paulus.

I Kanyes narrativ tilbringer Pablo årevis i en tilværelse full av overfladiske gleder som penger, biler og sex med fremmede kvinner, før han treffer den store kjærligheten. Det er gjennom henne, og barna deres, at han finner tingene som virkelig betyr noe. The Life of Pablo var Kanye Wests mest smittende optimistiske album siden debuten.

Stormannsgal

Etter han angivelig ble frelst (fra hva?) nå i vår, har han bestemt seg for å vie alle sine krefter til å jobbe i Herrens tjeneste. Noe annet ville vært uansvarlig. For som Kanye sa i et ferskt intervju: «I am unquestionably, undoubtedly, the greatest human artist of all time». West er også et av de fremste eksemplene vi har på noen som lider av messiaskomplekser.

Derfor spørs det om han ikke forveksler Jesus med seg selv – og ikke bare fordi det mest maniske albumet hans heter Yeezus. Kanye hadde nok alltid anlegg for stormannsgalskap, men etter å ha tilbrakt årevis omringet av ja-mennesker og med rampelyset rettet mot seg til en hver tid, har han blitt overbevist om at alt han tar i blir til gull.

Selv om Jesus Is King er litt mer inspirert, litt mer sjelfull, enn fjorårets ye, er det likevel ikke et album det frister å høre mer enn en gang. Og knapt det.