Masseflukt fra kirken

Jeg har lest en strålende framstilling av kirkens problemer og utfordringer i etterkrigstida. Boka med tittelen Mass Exodus, som kan forstås både som «Messeflukt» eller «Masseflukt», handler om den katolske kirkes erfaring i USA og Storbritannia i generasjonene etter andre verdenskrig. Ikke minst berører dette den store «baby-boom»-generasjonen som ble født rett etter krigen. For det er i denne generasjonen det store­ frafallet har skjedd. Boka er skrevet av den unge, britiske teologen, sosiologen og kommentatoren Stephen Bullivant, som selv er katolikk.

Forlater kirken

Utgangspunktet er et ubehagelige faktum: 44 prosent av dem som er født og oppvokst som katolikker i Storbritannia, identifiserer seg ikke lenger som katolikker. Det tilsvarende tallet for USA er 35 prosent. Bullivant gjør naturlig nok et poeng av visse forskjeller­ mellom USA og Storbritannia. I USA går de fleste av dem som forlater den katolske kirke over til et annet kirkesamfunn, mens de fleste i Storbritannia mister all formell tilknytning til religion. Bullivant gjør også et poeng av at de etablerte protestantiske­ kirke­samfunnene kommer enda dårligere ut enn Den katolske kirke.

Ny tid

Forfatteren gir en troverdig, grundig og samtidig lettfattelig framstilling av sosiologiske­ forhold som har påvirket religiøs­ tilknytning og kirkelig praksis gjennom de 75 årene som er gått siden krigen. Her er det mye stoff av interesse også i en protestantisk sammenheng. Det store, kulturelle vendepunktet kom på midten av 60-tallet. Da gjenreisningen etter krigen var over, ga økonomien større spille­rom for stadig nye produkter og fritidstilbud. Mobiliteten økte. Gamle tradisjoner og verdier ble utfordret, ikke minst på det ­seksuelle området etter at den sikre prevensjonspillen ble lansert.

Forsøk på fornyelse

Men hva skjedde i kirken? Og da spesielt­ i den katolske kirke? Kirkeledere registrerte at tidene var i endring. Mange ønsket en kirke som forsto sin samtid og kunne tilpasse seg den nye virkeligheten. En av dem var kardinal Angelo Giuseppe Roncalli, som i 1958, 76 år gammel, ble pave og tok navnet Johannes 23. I 1962 innkalte han til et kirkelig stormøte, et kirkekonsil i Vatikanet. Her lanserte han sine ideer om en kirke i forandring. En kirke for vår moderne verden. En kirke for folket. Og ikke minst en kirke hvor folket skulle få en mer sentral plass i menighetenes liv, også i gudstjenesten. Messen måtte fornyes.

LES OGSÅ: Rune Slagstad anmelder Habermas' nye verk: – Filosofen eier rett og slett ikke religiøse antenner

Svekkende frihet

Bullivant beskriver på fascinerende måte det kaos som dette frislippet skapte, ikke minst i feiringen av messen. Mange var entusiastiske,­ mange ble fremmedgjorte, og ­ingen hadde kontroll. Gjennomføringsprosessen av den nye friheten svekket kirkens tradisjonelle autoritetsstrukturer og identifikasjonshandlinger som ukentlige fastedager, les: Kjøttfrie fredager, og jevnlige besøk i skriftestolen.

Distanserende dobbeltmoral

Ett stort spørsmål sto igjen, som bevisst var utelatt fra konsilets agenda. Det var spørsmålet om seksualitet i møte med den nye seksualmoralen. Dette skulle ­paven selv ta seg av. Nå døde Johannes før konsilet var slutt, og oppgaven ble overlatt til hans etterfølger Paul VI. Forventningen var store. Mange katolikker hadde forskuttert et friere forhold til prevensjon. De regnet med at i ånden fra Vaticanum II, ville paven godkjenne ansvarlig bruk av prevensjonsmidler, inklusive pillen. Det budskapet kom ikke midtsommers 1968, da encyklikaen Humanae Vitae, om det menneskelige livet, ble publisert. Det skapte sjokkbølger i en kirke som var i endringsmodus.

Bullivant er tydelig på at ­pavens budskap bare i liten grad hadde innflytelse på samlivet blant katolikker. Avstanden mellom kirkens lære og folks praksis bare økte. Dette gjelder også håndteringen av skilsmisse og samboerskap. I senere tid har avstanden mellom liv og lære særlig kommet til syne i ­kirkens håndtering av overgrep i egne rekker – og dens forhold til homoseksualitet. Avstanden mellom det som predikes og det som praktiseres, gjelder ikke bare vanlige medlemmer av kirken, men også dem som er vigslet til tjeneste i kirken. Bullivant går langt i å understreke at disse avsløringene av kirkens skyggesider og dobbeltmoral, har svekket kirkens autoritet og for mange katolikker har skapt distanse til kirken.

Oppgjør

Når Bullivant helt til slutt spør hva som egentlig gikk galt, vender han allikevel tilbake­ til sitt utgangspunkt, nemlig ­Vatikankonsilet. Jeg leser ham slik at identitetskrisa som konsilet­ skapte gjennom sin nye åpenhet mot verden, har hatt avgjørende innflytelse på «masseflukten» fra den katolske kirke.

Bullivants åpenhjertighet om den ubehagelige, faktiske situasjonen, er forbilledlig. At ­dagens krise angår selve kirkens identitet, dens teologi og dens tilbedelsesformat, er jeg enig i. Her har katolikkene på mange måter et tydeligere utgangspunkt enn den protestantiske tradisjonen. De har noe å vende tilbake til. Katolikkene har en «universell» struktur samlet om det kirkelige preste­embetet og med biskopen i Roma som samlende leder. Dette gir dem en særegen posisjon og styrke.­ Men nettopp derfor er det moralske oppgjøret med dobbeltmoral og manglende vilje til endring av største viktighet. Her mener jeg Bullivant, som gir et tydelig oppspill i avsnittet om Humanae Vitae, ikke fullfører prosjektet sitt. Kirkens rolle i samfunnet er avhengig av dens troverdighet, og her kunne Bullivant etter mitt skjønn ha vært tydeligere.

Og la meg bare minne om: Framtida til den katolske kirke er viktig for oss alle.

LES MER: I et fullsatt Lunden kloster ber lutheranere og katolikker om kristen enhet

LES OGSÅ: Erik Lunde anmelder Politisk teologi: - Bidrar til å komplisere ordskiftet

---

Bok Sakprosa

• Mass Exodus
• Stephen Bullivant
• Oxford University Press

---