En kvinne, en stol, en veske. Det skal ikke mer til når den franske dramatikeren Phillipe Dorins monolog To ord! bringes til scenen. Stykkets tittel er talende. Her er det nettopp den svært sparsommelige ordbruken som driver handlingen fremover. Enkeltordene fungerer som små øyeblikksbilder, der du selv må fylle inn resten av innholdet.

Skuespiller Guandaline Sagliocco har et åpent og uttrykksfullt ansikt som fungerer godt i rollen som den ordknappe kvinnen. Hun kan ikke lene seg på teksten, men må drive scenene fremover i et energisk spill, med en tilstedeværelse som fyller tomrommet mellom ordene. For ordene kommer stykkevis og delt, i korte enstavelser eller som finhakkede setninger. Det skaper en egen rytme, der assosiasjonene til Jon Fosse er nærliggende.

Livets gjenstander

Mangelen på informasjon gjør at stykket tar form som en slags gåte, med rom for ulike tolkninger. Hvem er hun? Hva har skjedd? I veska er det som om hun bærer med seg hele livet sitt. Sagliocco appellerer umiddelbart til nysgjerrigheten vår, der hun drar opp ulike ting fra den: En håndkrem, en purre, en pistol. Som en slags absurd og eksistensiell vareopptelling av sitt liv.

Her er ingen nips eller noe møblement å støtte seg til. Scenografien er sparsommelig på grensen til det helt nakne. Samtidig sier stykket noe om forholdet til livets gjenstander, om nærheten mellom opplevelser og ting – i en slags desperat skattejakt for å gjenopplive fortiden ved hjelp av gjenstander og minnene knyttet til dem. De ytre forholdene er redusert til et minimum, der hvert objekt gir en mulighet til å fortelle litt om den verden vi lever i.

LES OGSÅ: Kim Hiorthøy er ensom cowboy på Black Box.

Crescendo

Monologen starter forsiktig, men publikum blir etter hvert vitne til en historie som ikke nødvendigvis ender så bra. Her har hovedpersonen en fandenivoldskhet som både bringer tankene til Bonnie fra Bonnie and Clyde og Winnie fra Becketts Deilige dager. Hun som med uhelbredelig pågangsmot prøver å skape en mening i livet sitt. Guandaline Sagliocco går fra å være smilende og sårbar, til gradvis å gli over i det mer oppfarende og destruktive. I dette spennet oppstår en burlesk komikk som tidvis oppleves befriende lattervekkende. Regissør Anne Mali Sæther, Gåte-gitarist Magnus Børmark og lysdesigner Jean Vincent Kerebel, har fått til et tett samarbeid, der den spinkle kvinneskikkelsen til slutt fyller hele scenen i et crescendo av lys og lyd.

LES OGSÅ: Når Jon Fosse skriver, er det mange som kjenner Fosse-kraftens religiøse strøm.

Setter spor

Man forlater ikke teatersalen med en visshet om hva som var meningen. To ord! er en forestilling som må vokse på deg. Phillipe Dorins ord – eller mangelen på dem – lurer bak i bevisstheten etter teppefall. Språket er kappet til et minimum, men det som er visket bort setter likevel spor etter seg, og blir en del av den ferdige forestillingen. Ordene går til det essensielle i livet: å klare å spise, å klare å sove, å fylle sin ensomhet, å komme seg ut av problemer, å ikke glemme.