Linda Boström Knausgård om samlivsbrudd, elektrosjokk og sjølmordsforsøk

Oktoberbarn lanseres på norsk, oversatt av Monica Aasprong, som et «rasende oppgjør mot psykiatrien». Mellom 2013 og 2017 mottok Linda Boström Knausgård atten runder med elektrokonvulsiv behandling (ECT), tidligere kalt elektrosjokk. Sjøl om behandlingsformen er psykiatriens nest eldste, etter Sigmund Freuds psykoanalyse, er det ikke kjent åssen strømmen egentlig påvirker hjernen. Men det virker på alvorlig depresjon. Ikke for alle, men for mange. ECT er visstnok et tiltak som ved mange tilfeller gir bedre respons enn antidepressiva.

Hendelser i tida som har gått mellom den svenske utgivelsen i høst og den norske oversettelsen som nå foreligger, har satt disse problemstillingene i spenn. Vi veit at risikoen for sjølmord er betydelig høyere ved depresjon enn ved andre psykiske sjukdommer. Kan vi la være å benytte oss av biologisk psykiatri, i mangel på bedre alternativer? Våre forestillinger om ECT nærmest som et overgrep har allerede blitt forma av filmer som Gjøkeredet (1975) og bøker som Sylvia Plaths Glassklokken (1963). Men nyere beretninger, som for eksempel Solveig Melkeraaens dokumentarfilm Flink pike (2014), framviser et nokså sivilisert behandlingstilbud som faktisk fungerer.

Menneske som ånd

Kan Linda Boström Knausgårds rasende oppgjør likevel være berettiga? Ja, sjølsagt! Men først og fremst som personlig rapport fra en pasient som det ikke funka særlig bra på. Romanen er en opprivende betroelse fra et tungt deprimert menneske som i stedet for bedring, erfarte åssen strømmen reiv i stykker minnene hennes. Hukommelsestap er nemlig en velkjent bivirkning av ECT. Og slik jeg ser det, er romanen langt mer vellykka som et minnearbeid enn som innlegg i debatten om psykisk helsevern.

«Hvor mye er minner verdt?» spør Boström Knausgård. «Minner hadde lav status i fabrikken. De ville heller behandle deg med strøm i fire uker, enn at du skulle vakle rundt på avdelingen i flere måneder». Den litt enøyde kritikken av det mekanistiske menneskesynet som regjerer på lukka avdeling, forlates tidsnok til fordel for det mer djupttrengende arbeidet med fortida. I tilbakeblikkene viser Boström Knausgård fram sine kunstneriske kvaliteter, som bunner i en rå og kompromissløs skrivemåte: «Det var bare drittminner som meldte seg. Min barndoms dager ville jeg gjerne ha glemt». Vi får ta del i et bombardement av scener fra en dysfunksjonell familie, hvor den unge Linda ferdes gjennom et «bermudatriangel», tegna opp mellom henne sjøl, skuespillermora og den aggressive broren, med den alkoholiserte og bipolare faren som et distansert peilepunkt i horisonten.

Formgivning

Gjennom flere av ungdomsåra går Boström Knausgård rundt i en uniform som likner den hun har sett på et fotografi av Sovjetunionens ungdomsorganisasjon Oktoberbarna: rødt skjerf, blått skjørt, hvit skjorte med rød stjerne på brystet. Det er et strengt og pussig antrekk den lett mistilpassa jenta ikler seg, kanskje mest som et bøtemiddel mot en ubarmhjertig innsikt: «Jeg var ikke god til å forme livet mitt». Etter hvert møter hun Karl Ove, og teksten trekkes nærmere og nærmere punktet som vi allerede veit har inntruffet, fordi det i romanen Om våren (2016) står å lese en utførlig beskrivelse av sjølmordsforsøket hennes med en fire måneder baby i magen. «Det utilgivelige», som Boström Knausgård skriver i sin roman, blir i retrospekt alt hva livet peker framover mot.

Gjennomgående viser Boström Knausgård storsinna respekt for den navngjetne eks-ektemannen. Oktoberbarn er ingen smålig hevnroman. Men samtidig bærer Linda på en ambivalens for åssen Karl Ove gjennom sitt sjølbiografiske skriveprosjekt har satt rammene for samlivet deres: «Hvert eneste sekund formet du det». Og et annet sted skriver hun: «Kanskje jeg vil forsvare meg». Jeg forstår det så uendelig godt, ønsket om sjøl å fortelle sin egen historie. Å vise at ditt kan være annerledes fra mitt.

Å bære sitt kors

Det er ikke første gang Boström Knausgård betjener seg av stoff fra eget liv. Karl Ove dukker også opp i den fantastiske åpninga av novellesamlinga Grand mal (2011) – «Min mann kjenner du jo. Han vet du alt om». Og tvangsinnleggelse er blitt klaustrofobisk beskrevet i siste del av Helioskatastrofen (2013). Like full har ikke forfatteren før gått såpass sjølbiografisk til verks, og fortellingen er dessuten blotta for de sedvanlige symbolistiske krumspring som ellers finnes i forfatterskapet. Resultatet er en mindre intens tekst, ikke like litterært raffinert som sine forgjengere. Men så er det ikke forfatteren Linda Boström Knausgård vi lærer å kjenne i Oktoberbarn. Det er den litt egenrådige jenta i sovjetuniformen. Hun som vokste opp i et bermudatriangel, arva en sinnslidelse og gifta seg med en mann som ga sin form til livet deres. Det er litt av et kors å bære.

LES OGSÅ:

[ Hilde Slåtto anmelder Lucia Berlins noveller: – som å komme inn på ­slutten av en vanvittig fest ]

[ Holder en av Nord-Amerikas største forfattere fortsatt koken? ]

---

Roman

• Oktoberbarn
• Linda Boström Knausgård
• Oversatt av Monica Aasprong
• Oktober

---