Holder en av Nord-Amerikas største forfattere fortsatt koken?

Hvordan skal en vurdere en favorittforfatter? En som jeg har skyhøye forventninger til, rett og slett fordi hun har skrevet noen av de beste bøkene som jeg noensinne har lest.

Det er selvfølgelig umulig å ikke ta med disse leseropplevelsene inn min lesning av Joyce Carol Oates siste roman Mitt liv som rotte som kom ut på engelsk i fjor. Men bare for å ha sagt det, det er ikke bare rettferdig å bli vurdert opp imot seg selv.

Den egentlige forbryteren

Da UNA-bomberen Ted Kaczynski endelig ble tatt i 1996, i FBI-historiens største menneskejakt, var det brorens hjelp som var helt avgjørende for arrestasjonen av terroristen. Joyce Carol Oates har uttalt at hun ble uhyre fascinert og sjokkert av hvordan lillebroren, som hun mente hadde handlet svært modig, i enkelte miljøer og områder av USA ble sett på som en sladrehank - en som forrådte sin familie.

Som tittelen spiller på, utforsker Joyce Carol Oates i Mitt liv som rotte, nettopp denne mekanismen - hvordan den som bryter en families indre justis om total lojalitet, blir sett på som den egentlige forbryteren.

Men Oates' univers i Mitt liv som rotte er langt unna terrorisme og storstilt menneskejakt. Isteden stiller hun inn kikkertsiktet på en katolsk arbeiderfamilie med 7 barn i en by ved elven Niagara.

12 år gamle Violet Rue vokser opp forgudet av sin far og neglisjert av sin mor, rett og slett fordi hun er den yngste. Da Violet Rue forteller politiet om sin mistanke om at brødrene står bak et rasistisk drap på en ung, svart gutt fra skolen hennes, kollapser både hennes og familiens liv. Hun blir forvist fra familien, og må bære både forbrytelsen og straffen helt alene.

Svakt ekko

«En smertefull sannhet ved familielivet: De ømmeste følelser kan endre seg på et øyeblikk. Du tror at foreldrene dine er glade i deg, men er det deg de er glade i, eller barnet som er deres?» skriver Oates i boka. Denne smertefulle sannheten ved familielivet har hun utforsket i flere av sine beste romaner. Mest vellykket er det i gjennombruddsromanen hennes Vi var familien Mulvaney. Det er ikke mulig å lese Mitt liv som rotte uten å se den i lys av denne boka. Til det ligner de for mye på hverandre, noe som gjør at den siste utgivelsen til tider ligner et svakt ekko av den tidligere romanen.

Begge romanene utforsker hvordan en ung jente må bære hele sin families bør på sine skuldre som en direkte konsekvens av foreldrenes manglende evne til å ta ansvar for alle sine barn. Begge forvises vekk fra familien og ofres for å fastholde en stivnet orden i familien, for så å måtte overleve helt og holdent på egen hånd.

Skarp observasjonsevne

En av de mange kvalitetene ved Oates sin litteratur som virkelig treffer meg, er hennes skarpe psykologiske observasjonsevne, som for eksempel hvordan hun briljant avdekker hvordan nære relasjoner alltid har et element av maktkamp ved seg og hvordan denne makten kan ta så mange skadelige former. I beskrivelsen av foreldrenes ustadige kjærlighet i starten av Mitt liv som rotte, som skaper en ubalanse i Violet Rue, både som ung jente og som et menneske, ser jeg fortsatt storheten til Joyce Carol Oates. Det er presist sett og ubehagelig sant.

Mitt liv som rotte berører, og er full av den klare visdommen som er vannmerket i hennes tidligere bøker. Samtidig opplever jeg den som et blekere og mindre nyansert romanunivers. Det er synd, for Oates på sitt beste er en mester i komplekse, elskelige - men dypt feilbarlige karakterer. Mens bragden i Vi var familien Mulvaney var hvordan Oates får oss til å ha empati med alle familiemedlemmene, både de som svikter og de som må kjempe for å klare å stå på egne ben, er svakheten i Mitt liv som rotte at alle karakterene fremstår litt blodfattige og endimensjonale.

Oversettelsene til Pax forlag av Joyce Carol Oates sine bøker har opp igjennom årene vært preget av svært høy kvalitet. Men denne gangen stusser jeg spesielt på oversettelsen av starten på Mitt liv som rotte som dessverre bærer preg av slurv og et upresist språkarbeid.

Jeg heier på at Pax fortsetter sitt forbilledlige prosjekt med å oversette Oates til norsk. Hun har med sine over 150 titler en av verdens mest rikholdige forfatterkataloger. Da gjelder å finne frem til gullet i dette ekstraordinære forfatterskapet, og ikke de bleke kopiene.

LES MER: – Kvinnene er overraskende åpne og stolte over å selge eggene sine for penger, skriver Sumaya Jirde Ali om Fabrikken

[ – Dei politiske skandalane kan seie meir om samfunnet vårt enn vi likar å tru, meiner Emil André Erstad ]

Gullkorn fra en av Nord-Amerikas store fortellere

Hilde Slåtto anbefaler høydepunkter fra en av sine favorittforfattere, Joyce Carol Oates.

Joyce Carol Oates (f. 1938) regnes som en av Nord-Amerikas store fortellere. Hun er kjent for sin utforskning av «det amerikanske marerittet» - hvilke konsekvenser det vil si å være kvinne i et patriarkalsk samfunn, tuftet på rasisme og vold. Hun har skrevet over 150 bøker i alle sjangre.

Høydepunkter på norsk:

Vi var familien Mulvaney (1996)

Oates sin gjennombruddsroman er et sylskarpt psykologisk portrett av en familie som blir offer for sine egne og samfunnets normer, da den 16-årige datteren blir voldtatt på et skoleball.

Svart vann (1992)

En ung kvinnes liv passerer revy mens hun, forlatt av bilens fører, er i ferd med å drukne fastklemt under vann. På knappe 148 sider får vi fortellingen om et helt liv og hvorfor hun satte seg i bilen med den berusede og mye eldre senatoren.

Blond (2000)

Mastodonten Blond er en marerittfantasi om skuespilleren Marilyn Monroe. Resultatet er en feberlignende forestilling om et liv, drømmefabrikken Hollywood og etterkrigstidens USA.

En enkes fortelling (2011)

Etter 48 års ekteskap dør Oates ektemann brått, og hun rekker ikke å ta farvel med sin høyt elskede ektemann. I denne sterke memoaren beskriver hun tiden som enke rett etter dødsfallet. Akkurat som sine karakterer må Oates finne en måte å overleve på.

---

Roman

• Mitt liv som rotte
• Joyce Carol Oates
• Pax

---