Kunstneren ­som merkevare

Trenger Vincent Van Gogh en oppreisning? Den nederlandske senimpresjonisten solgte kun ett maleri gjennom karrieren, og førte­ en fattigslig og deprimert, men svært produktiv tilværelse før han endte sitt eget liv en sommerdag i 1890, på et jorde i Nord-Frankrike. Anerkjennelsen, godt hjulpet av kredibiliteten som desperat, lidende kunstner, vokste seg stor rundt første verdenskrig og i dag er verkene hans blant verdens dyreste.

Loving Vincent er slags krimhistorie som nøster opp omstendighetene rundt van Goghs siste dager, var kulen som drepte ham egentlig avfyrt av ham selv? Det hele foregår i en animert verden, i landskaper og med mennesker kjent fra kunstnerens egne malerier.

van Gogh-filter?

Vår tids allestedsnærværende dataeffekter har gjort noe med blikket vårt, måten vi oppfatter levende bilder på. Ønsker du å forestille en kubistisk sjørøver eller en tungt sminket­ åttitallsgother med flaggermus flyvende ut av ­munnen? Det er bare å finne frem kamerafunksjonen på ­Facebook og velge riktig effekt. I film, TV og ­reklame er små og store spesialeffekter (fra frostrøyk til eksplosjoner) mer regel enn unntak.

Loving Vincent innledes med en opplysning om at det vi ser er satt sammen av titusenvis av oljemalerier, malt av over 100 kunstnere. Det er lett å tenke at filmen vil forsikre oss mot mistanken om at det visuelle er skapt med et avansert filter, at noen liksom har trykket på van Gogh-knappen på digitalkameraet.

Det delvis folkefinansierte prosjektet ble nominert til Oscar for beste animasjon og de bevegelige penselstrøkene i hvert utsnitt vitner om nitid arbeid.

Klassisk detektiv

Når filmen likevel oppleves som mer gimmick enn kunstopplevelse, er en av årsakene vår metthet på effekter, at filmens ­utseende slett ikke imponerer nok.

En annen er den trauste detektivhistorien og den slappe og fantasiløse forvaltningen av den:

Et brev kunstneren skrev til sin bror kommer til overflaten ett år etter det angivelige selvdrapet, og vi følger postmesterens sønn på jakt etter adressat­ og sannhet. Hans vin- og sigarettrike samtaler med miljøet rundt den avdøde van Gogh er både ordrike og teatralske.

Postmestersønnen er kledd i en slags 1800-tallsvariant av klisjéfull detektiv-stil, med gul trenchcoat og hatten på snei. Han skyr verken nevekamp eller flørt med lokale krovert-døtre. Han er edel og kompromissløs – og har selvsagt det alkoholproblemet som sjangeren krever.

Man har altså plassert en lettfordøyelig og ­klisjétynget krimhistorie inne i van Goghs fargesterke univers.

LES MER: Verdens første langfilm laget av oljemaleri

Visjonsløs

Steffen Kvernelands tegneserie om Edvard Munch viste hvordan man kunne­ lage troverdig, presist og personlig kunstnerportrett i kunstnerens egen stil. Polske The Mill and the Cross (2011) ga oss ­direktekontakt med tankene og visjonene­ til 1500-tallsmaleren­ Bruegel og tok oss på barokt og fantastisk vis inn et av hans mest kjente verker, nesten helt bokstavelig.

I Loving Vincent står krimplottet i veien for inderlighet, lidenskap og kunstnerisk nysgjerrighet. Den forvalter van Gogh som en merkevare. Her er ­ingen betraktninger om artistiske ­visjoner eller hvordan livet hans påvirket kunsten.

Vi blir kjent med enkelte av menneskene og landskapene han fremstilte med olje på ­lerret, vi får vite at han følte seg udyktig til alle andre håndverk og at han hadde mentale problemer, mens kunstnerens viktigste beveggrunner, hva som må ha rørt seg inni ham aldri utforskes. Filmen oppleves dermed grunn, som en turistvennlig DVD man rasker med seg fra museumsbutikken på vei til neste punkt på storbyferieprogrammet.

Industrielt fremstilt

En avsluttende tekst opplyser oss om at van Gogh var den moderne kunstens far. Ingenting av det vi har sett leder opp mot den konklusjonen. «Kunsten» er industrielt fremstilt, det føles aldri moderne eller overskridende, og vi har ikke tenkt en eneste ny tanke.