Kunst

Kunsten å se med andres øyne

Vanessa Baird rører ved relasjonen mellom våre private liv og kunstens billedverden på fundamentalt vis.

Bilde 1 av 2

I Vanessa Bairds siste verker ser jeg tegnede øyne overalt. I et fotografi av sine to sønner svermer det av øyne, slik en varm sommerkveld kan fylles av mygg. Men øynene befolker også reproduksjoner av Rubens-tegninger av barn. Øynene sitter noen ganger skjevt og løst ovenpå den portrettertes egne øyne, men ofte «svever» de rundt i billedrommet her også.

I've got ants in my pants er en av de merkeligste utstillingene jeg har sett på lenge. Samtidig fortsetter den å kverne i hodet.

Dobbelt blikk

Nøkkelen finner vi i to verk som involverer kunstneren selv. I det første – et foto – står Baird med hendene myndig plassert i siden; men øynene er ikke Bairds egne. Ikke munnen heller. Begge er klippet ut fra en reproduksjon av et maleri kunstneren Peter Paul Rubens malte av sin datter Clara Serena i 1619 etter at hun døde 12 år gammel. I den andre enden av galleriet finner vi reproduksjonen Baird har lånt øyne og munn fra – og der er jammen Bairds øyne og munn limt fast i det døde barnets ansikt.

Det høres morbid ut, jeg vet, men gjennom kunsten kan vi faktisk, som Baird gjør med Clara Serena, se gjennom andres øyne, snakke gjennom andres munn.

Andres øyne

Vi kan plassere oss i andre tider og steder, oppleve andre skjebner, gjennom å kanalisere våre erfaringer gjennom bildene av mennesker som ikke er oss. Baird forteller ikke hva hun ser gjennom det døde barnets øyne, men hun skaper en slående link mellom seg selv og Serena som viser at en slik forbindelse er mulig. Montasjen gir oss et blikk inn i tiden som ikke tar hensyn til kronologi eller store avstander. I en viss forstand ser derfor også Serena gjennom Bairds øyne. For gjennom dobbelteksponeringen av ansiktstrekk, får hun et nytt liv.

Baird viser at det kan oppstå en sterk nærhet til noen som ikke er henne, noen som levde for lenge siden og ikke finnes lenger.

Uklare grenser

Baird har gjort noe lignende før, blant annet i de store veggmaleriene som ble vist på Kunstnernes Hus i fjor. I disse verkene ble svært ulike elementer snodd sammen til en episk beretning om hvor viktig det er å ta innover seg reell menneskelig lidelse i vår samtid når vi ser kunst. Kunstmuseenes kanoniserte mesterverk er jo ofte isolert fra den krig og nød som måtte befinne seg utenfor museumsveggene.

Særlig et element sto frem i disse verkene, nemlig dobbelteksponeringen av en druknende flyktnings ansikt og det skrikende fjeset i Munchs Skrik. Ved å forene disse ansiktene skapte Baird en montasje mellom kunsten og akutt fare, som ikke gjorde det mulig å glemme at Munchs maleri er like mye forankret i menneskelig pinsel som kunstens fornemme sfære.

Baird skaper et blikk på liv og kunst hvor de ikke lenger kan skilles tydelig fra hverandre.

Samlede synsvinkler

I dobbelteksponeringen av Munch og flyktningen manifesteres også Bairds eget blikk. Dette er noe hun har sett.

Det gjelder jo ellers også. Når vi ser kunst ser vi ikke bare et bilde, en skulptur eller en performance. Vi ser noe andre har sett. Vi ser gjennom en annens blikk, noe som i realiteten er en intim erfaring av et annet menneskes virkelighet. Dét er lett å glemme når vi spaserer bedagelig i kunstmuseenes eller gallerienes hvitmalte rom. Men denne innlevelsen er en empati nedfelt i kunsthistorien og hva noen velger å hente frem derfra.

Når en kunstner lager et bilde av sine barn – som Baird også har gjort i denne utstillingen – ser vi ikke bare barna, men hvordan Baird ser dem. Vinkelen de vises frem fra, arrangementet av kroppene, billedutsnittet: alt dette manifesterer kunstnerens synspunkt. Det er denne intimiteten mellom kunst og bilder som alle øynene i disse verkene forteller om. Vi vet ikke hva kunstneren tenker eller hvilken kontekst bildene opprinnelig inngikk i, men vi minnes om hvordan kunstverket ikke bare er et kunstverk, men manifesterer en annens blikk.

Hverdagslig Rubens

Reproduksjonene av Rubens-tegningene, de underligste verkene her, har hengt på kunstnerens kjøkken i årevis. Igjen er det en dobbelteksponering av historie og samtid som pågår, bare i mindre dramatisk form. Rubens-tegningene har vært bakgrunn for alt som har pågått på kjøkkenet. Hele tiden har det som har skjedd der vært tett på bildene, og dermed blitt preget inn i hvordan kunstneren ser dem. Gradvis har de blitt tettere knyttet til frokoster, vennemiddager og familiebesøk – kort sagt: livet slik det leves. Prosessen har løsrevet bildene fra kunsthistorien og bakt dem inn i familiehistorien.

Kunsten forblir ikke uberørt av det personlige, sier Baird i I've got ants in my pants, slik den heller ikke er uberørt av alt som pågår i verden rundt oss. Vi må bare holde åpen en kanal mellom livet vi lever og kunsten. Gjør vi det vil vi lettere kunne se hvordan alle synsvinklene som er lagret i kunsten på ingen måte er fjerne fra vår egen virkelighet. Uansett hvor i tid og rom de ser på oss fra – kan de være relevante for å forstå det livet vi lever her og nå.

Les mer om mer disse temaene:

Kjetil Røed

Vårt Land anbefaler

1

1

1

1

Annonse
Annonse

Mer fra: Kunst