Kunsten å kle seg med sin egen historie

Anmeldt av Kjetil Røed

Vi signaliserer hvem vi er og vil være gjennom klær. Men ofte er det ikke plaggene i seg selv som er viktig, men forestillingene som er skapt rundt dem gjennom filmer, reklame og kjendiskultur. Merkevarer er trylleformularene i så måte. Ifør deg Wrangler, Adidas eller Gucci – simsalabim! så er du plassert i en fortelling om glamour, vampete finesse eller tilbakeholdt eleganse, alt ettersom.

De fleste av oss vet naturligvis godt at vi hverken blir slanke, vakre eller kjendiser av slikt. Men det virker som om magien ikke lar seg kassere uten videre, for nesten alle smykker seg med merkeklær, uansett.

Omskriving av merkevarer

Hvor den kognitive svikten kommer fra, skal jeg ikke si for sikkert – jeg lider av den selv, når sant skal sies – men det trengs utvilsomt motimpulser. Susanne Rotis tekstilskulpturer er anvendelige tankefigurer, for hun etterligner både Wrangler og Levi's sine karakteristiske denimjakker, men uten at likhet med originalen er viktig. Søm og uttrykk er så demonstrativt hjemmesydd at varemerket knyttes sterkere til kunstnerens symaskin enn multinasjonale konsernenes glattpolerte drømmer.

Roti frigjør seg fra den andaktsfulle etterligningen – som vil skjule at den simulerer – og skaper det ikoniske plagget om i sitt bilde.

Omfavner verden

Victor Mutelekesha velger en annen strategi. The Phantom of Self er en gigantisk ball av klær fra alle verdenshjørner. På toppen balanserer en transparent modell av kunstneren selv, avkledd og selvlysende, med åpne armer mot haugen under. Den lystige skulpturen setter ideen om eksklusive klesplagg til side i sin omfavnelse av enhver type klesplagg.

Det eksklusive og ordinære likestilles innenfor rammen av kloden, noe som understreker fellesskap og solidaritet, fremfor tanken om at noen mennesker (eller plagg) er hevet over andre.

LES INTERVJU MED VÅRT LANDS NYE KUNSTKRITIKER: Kjetil Røed ser mange likhetstrekk mellom kunst og religion.

Glamourens bakside

Kari Anne Helleberg Bahri viser klærne som vi kaster og glemmer bort eller har vanskelig for å anerkjenne. Tekstilskulpturenes tøy er gammelt og skittent, lukter og har skjolder som fra gammelt kaffesøl eller urinlekkasje. I et av verkene kan vi se en gulnet oppstivet drakt – som antagelig tilhører et barn – stående lenket til en avsats.

Det slår det meg at klær – og mange av fortellingene som fremføres gjennom dem – ofte er en tvangstrøye fordi de vrir vår formelige identitet inn i et repertoar av sjablongmessige bilder av hva et menneske skal være.

Bak smilet som ledsager (eksempelvis) anskaffelsen av en ny Versace-bag er det også tvang involvert, siden vi blir lurt til å tro på verdien av det eksklusive selskap vesken gir oss tilgang til. Vi mener kjøpet er uttrykk for frihet, mens det i virkeligheten innkasseres gevinster på våre høyst menneskelige behov for å høre til og bli sett.

Illustrerer ideer

Ikke alt er like vellykket på denne utstillingen, dog. Selv om Moa Alskogs idé er god – at tartan-mønsteret er langt fra å være typisk skotsk, som vi tror – blir verket mer for en illustrasjon av en idé å regne, enn noe som står på egne bein som verk. Franz Petter Schmidts Overall, som kretser rundt tekstilhistorie og håndverk, overbeviser heller ikke, for slik det presenteres her fremstår det som halvhjertet dokumentasjon.

Men Jeg kler meg / ergo er jeg? har uansett nok av interessante synsvinkler å by på. Prosjektet blir spesielt sympatisk siden det under navnet «kunstvisitten» skal på turné på forskjellige helse– og sosialinstitusjoner i Akershus.

Det er en strålende idé å få kunsten ut av galleriet over i rom hvor betrakterne kanskje ellers aldri får se snurten av kunst.

Våre idealer

Utstillingen minner meg også på at kunst tilbyr merkelige innganger til helt vanlige, ja, trivielle, problemstillinger. Som forholdet mellom klær og identitet. Kunstens oppgave er jo ikke å gi oss noen klare svar, men flette sammen billedverdener og tankebaner vi ellers ikke hadde kommet oss inn i. Det handler om å etablere refleksjonsrom, slik Rotis jakker åpner for å tenke kjente merkevarer tettere på vår egen hverdag. Enhver livsfjern fantasi forbundet med klær vi har på oss, og lengslene som er knyttet til dem, kan omskrives – slik Roti gjør det – til vårt eget livs fortelling.

Vi trenger ikke sy om klærne for å eie fortellingene om dem, bare tenke gjennom hvilke verdier de er uttrykk for og om de samsvarer med våre egne. For, når alt kommer til alt, handler det jo om å ha en viss kontroll på forestillingene om hvem vi vil være – våre, idealer om du vil – og at det vi strekker oss mot i livet er noe vi selv kan stå for og har satt vårt preg på.