Ulla Svalheim

Hva er det sentrale i den kristne troa? Hva er det viktigst å legge vekt på?

I den mye hørte samtalen mellom Oslo-biskop Kari Veiteberg og NLMs Espen Ottosen og Øyvind Åsland diskuterer de blant anna dette. Det er en god samtale som tydelig viser hvordan de lever og tolker det kristne livet likt og ulikt. Det er åpenbart, men hvem som snakker, har veldig mye å si for hvordan kristendommen ser ut. Når Vårt Land Forlag nå gir ut Troshåndboka, med «18 korte tekster om sentrale temaer i den kristne arven», skrevet av like mange bidragsytere, må det være for å slippe til ulike stemmer og innfallsvinkler.

Men – forskjelligarta er ikke resultatet blitt. Mye er dette en styrke, for det gjør at boka, redigert av forlagets Åste Dokka og Elin Krogedal, er tydelig på hvor den står. Og om jeg skal tippe, er det en tradisjon Kari Veiteberg kjenner seg bedre igjen i enn NLMerne.

Moderne katekisme?

Dette kommer hovedsakelig av den gjennomgående åpenheta: Åpenheta for ulike liv, erfaringer, tanker, forståelser – og for ulike veier inn i kirka og inn til troa. Åpenhet for ulike grader av tro. «Å leve et liv som kristen er å leve det vanlige menneskelivet. Men i tillegg får vi flere ting», skriver redaktørene i forordet. Det er også det vanlige heller enn det ekstraordinære som preger de 18 tekstene. Det er velskrevne og inviterende tekster, som gjør en god jobb med å finne fram til det sentrale i kristendommen. Er dette ei katekisme for det moderne mennesket?

Nei og ja. Og det av samme grunn: Boka har skjønt hvor viktig det er å vektlegge at kristen tro og kristent liv er mye mer enn rett lære og et sett med overbevisninger – dermed er heller ikke kunnskap det eneste som trengs, og slettes ikke det eneste som kan skape tro. Boka gir ikke først og fremst innføring i læresetninger, den er ingen ryddig tematisk gjennomgang av sentrale begreper som synd, tilgivelse, nåde og frelse (den heite poteta nå om dagen).

Inngangene finner tekstene ofte heller i praksis, handling, hendelse: Gudstjeneste, bønn, dåp og nattverd, høytid, samliv, død. Så kommer begrepene heller underveis. Og alle tekstene trekker veksler på ulike aspekter ved troa. I tone veksler de mellom det personlige, det læremessige, det undrende, det anekdotiske, og enkelte praktiske forslag og råd.

For mange prester, og for lite søl

Men hvem er det som får snakke? Til tross for at bidragsyterne er mange, er likheta mellom dem stor. De er for det meste prester i Den norske kirke, noen også fra frikirka og metodistkirka og et par organisasjoner: KRIK, Kirkens bymisjon og Areopagos. Faktisk er det bare tre stykker som ikke er prest/pastor/teolog. Det er mye godt med dette – prester har tross alt peiling på emnet. Men etter å ha lest boka under ett, tenker jeg at den kunne hatt godt av flere tekster som stakk seg ut. På et vis blir det rett og slett for mange prester, og for lite søl.

For det som er prestenes styrke er også svakheta deres: De skal forkynne et godt budskap, de er forplikta på det oppbyggelige.

Farlig bønn

Den teksten som sitter sterkest igjen i meg etter endt lesing, er det forfatter Maria Kjos Fonn som står for. Hun skriver om det å be «la viljen din skje», sånn det står i Vår far-bønnen. I møte med alvorlig sykdom og traumer har hun selv opplevd det som en hjelp å kunne tenke at det, på et eller anna plan, har vært Guds vilje – fordi dette har blitt livets realiteter for henne. Det handler om aksept og overgivelse, og ikke passivitet, påpeker hun, og følger opp: «Det er en bønn som faktisk kan føles farlig». Det er «på samme tid konservativt og radikalt», og dette fordi det bryter med det moderne menneskets ønske om å styre livet selv, og ikke minst stadig få «mer, mer, mer – og det med én gang.»

Det Kjos Fonn makter å formidle, er at noe står på spill. Og at troa kan gi hjelp i livet fordi den bryter med det samfunnet rundt oss gjerne oppfordrer til. Dette kan hun si med frimodighet, kanskje nettopp fordi hun ikke er prest, og derfor ikke trenger å forholde seg til det store lasset av formyndende stereotypier presten må ta stilling til.

Skikkelig og troverdig

Selv om boka er mer trygg enn utfordrende, er den langt ifra flat. Og heldigvis befinner den seg langt unna ufarlig hygge. For skribentene bruker plassen sin godt, de skriver lett og tilgjengelig uten at kompleksiteten forsvinner. Og for å gi prestene – og boka som helhet – noe: Det er ei bok som oser av troverdighet og skikkelighet. Den vil være en god trosåpner, for nye og gamle, for forsøksvise og for sikre troende – kanskje til og med dem som er litt for sikre.

LES OGSÅ:

Røff guide til Bibelen

Nyfrelste i naturen