Kongen er tøff i pyjamas

Jan Sælids pyjamas er ikke helt konge. Når riket går ad undas og hans tid måles i minutter, skjelver kroppen av frykt og fornektelse. Slik blir Kongen dør en gripende opplevelse som aktualiserer DeLillos' «Tøff i pyjamas»: Når jeg ser meg i speilet / Ser jeg ingenting.

Memento mori

Eugéne Ionesco var dødssyk da han skrev et av sine best forståtte stykker, omtalt som en latterskapende undergangsvisjon om å forsone seg med døden. Det er det ikke bare konger som sliter med.

Regissør Stein Winge, «kong» Jan Sælid og hele hans hoff må ha blitt drevet til fortvilelse de siste ukene. Jo lenger de har gått i å spille ut royale absurditeter, desto drøyere har virkeligheten blitt. En skal imidlertid være forsiktig med å si at Ionesco aldri har vært mer aktuell. Påfuglhanner har det med å komme og kvie seg for å gå.

Paralleller mellom Amfiscenen og Det hvite hus er påfallende: Kongen er i krig med sine egne. Han tror ikke på deres rapporter om verken rikets eller kongens elendige tilstand. Det er noe rart med håret til kongen. Han blindes av én av kvinnene. Kongen sår tvil om fakta og holder seg med en herold eller pressetalsmann som gjør værhanen rangen stridig.

Om stykket kun var ment som kritikk av verdens maktsyke herskere, ville den en time og tre kvarter lange forestillingene være underholdende nok. Men det handler selvsagt om oss alle.

Tøff i pyjamas

I andre Ionesco-tekster er Berenger en usikker og sentimental hvermannsen. Ved å gjøre ham til konge, blir han ytterligere stakkarsliggjort. Per Sælid entrer scenen barbent i gullfarget silke, men det er og blir en pyjamas. Septeret er av tre, og den slitne hushjelpen Juliette, innlevende framstilt av Gisken Armand, ser ikke forskjell på tronsal og dagligstue. I 400 år har herskeren vært kongen over alle konger, nå synes hun synd på ham.

Nå motarbeides han av sin ikke lenger foretrukne dronning Marguerite. Anneke von der Lippe er stram som ståltråd i sitt renkespill, godt hjulpet av livlegens ikke fullt så stramme figur. Espen Alknes finner fine nyanser mellom avmakt og brynde. Gardisten (Per Egil Aske) og hushjelpa (Armand) er lakoniske grunnfigurer fra folkedypet. De får ikke til noe, men når det regner frosker fra skyene og Mars og Saturn har kollidert, kan det vel ikke gjøre så mye.

Uten dronning Marie var kongen alene på haugen. Rebekka Nystabakks frisyrefjonge letthet er målt ut med fjærvekt.

Stram scene

Tine Scwab strammer inn der spillet får lov å bruse. En ellevill slåsskamp om septeret rammes inn av vegger der identiske garderobeposer er hengt inn dusinvis. Fra toppen av garderobestigen kan kongen skue sitt forsvinnende rike og høre fjerne ekko av sine befalinger. Midt i bildet troner en topptung ørelappstol fire trappetrinn over scenegulvet. En stålstol for hver av dronningene. Det er det hele. Vi skal helt fram til sluttscenen før strengheten fortrylles av lysende scenemagi. Hva vil scenograf og lysmester uttrykke med denne avgrunnens skjønnhet? Finnes det håp?

Etter hvert som døden nærmer seg, faller ikke bare skikkelsene, men verden sammen. Kongen forsvinner inn i sine replikker etter hvert som eksdronningen styrer ham. Samtidig er det likevel som spenningen faller noe i dramaet.