Teater

Kommer hjerteskjærende nært 22. juli

«Ein av oss» har blitt en forestilling full av gåsehud-øyeblikk – og en urovekkende påminnelse om de mørke kreftene midt i blant oss.

Vaffellukta slår imot oss ved inngangen og skaper en umiddelbar følelse av lun hygge. Å få servert vafler, selve «inkarnasjonen» av norsk kos, krasjer fort med det som møter publikum inne i scenerommet. Flere hundre tunge trekasser, alle med ulike ord brent inn i treverket, troner midt i rommet: «demokrati», «sensur», «janteloven», «landsmoder». Som en slags installasjon av samfunnets byggeklosser, begreper vi ikke er uvant å omgi oss med, stablet opp av scenograf Lars Ramberg. Forestillingens tittel er lånt fra Åsne Seierstads bok om terroren som rammet Norge 22. juli: «Ein av oss» peker på at fienden nettopp ikke var en radikalt fremmed, men en radikal midt i blant oss.

LES MER: Bakgrunnen i litteraturvitenskap fikk Roger Griffin til å endre hvordan vi ser på fascisme. I stedet for å fordømme dem, forsøkte han å forstå hvilken verden de ønsket seg.

Tekstutdrag

Passasjer fra Seierstads bok blir lest opp i løpet av forestillingen, skjønt «forestilling» føles som en feil betegnelse. Publikumsplassene er fjernet, i stedet står vi fritt til å bevege oss rundt i rommet. En digital klokke tikker – og stopper opp når den blir 15.25.22.

Regissør Erik Ulfsby lar publikum kjenne det på kroppen, når lyset slukkes og man hører drønnet fra trekassene som veltes overende. Kasser man nærmest må hoppe til siden for ikke å bli truffet av. Spredd rundt i rommet, blir de til plasser man kan sitte på for å overvære skuespillerne. Mer enn å tre inn i noen egentlig karakter, fremfører de ulike tekstutdrag.

I stedet for å forsøke seg på en dramatisering av hendelsene 22. juli, presenterer Ein av oss tanker, refleksjoner og personlige historier knyttet til den skjebnesvangre dagen. Fra Karl Ove Knausgårds observasjoner av Breivik under rettsaken, til tankevekkende aviskronikker, bruddstykker av personlige brev eller poetens blikk på det.

Spørsmålet som dirrer i bunn er opplagt og likevel vanskelig å komme til bunns i: Hvordan kunne det skje? Hvordan kan en person fostret opp i en familie «på beste vestkant», i et fredelig, sosialdemokratisk samfunn, likevel ende opp med å gjennomføre en så hinsides hatefull handling?

LES MER: Historien bak jernrosene er viktigere enn selve verket

Effektfullt

Mer enn å by på noen definerte svar, lykkes forestillingen med å få oss til å grunne over spørsmålet, så vel som å grave plass i hukommelsen: Til dagen det smalt og vi alle ble del av et kollektivt traume. Bruk av autentiske lydopptak fra norske nyhetssendinger så vel som utenlandsk mediedekning denne dagen, bringer oss effektivt tilbake i tid.

Ein av oss har blitt en forestilling full av gåsehud-øyeblikk: Som når navnene på det enorme antall drepte lyser opp en etter en på veggene rundt oss, mens duren fra vibrerende mobiltelefoner fyller rommet. Enkle, men uhyre effektfulle grep som gjør historien nesten like nær og hjerteskjærende som for åtte år siden.

Tekstlinjer i rødt neonlys spinner over veggen: Hvordan husker vi? Hvordan husker vi over tid? Er det mulig å huske uten å glemme noe? I forsøket på å finne svar for nåtiden, er forestillingen klokelig nok også tilbakeskuende. Den minner oss på behandlingen for eksempel tatere, sigøynere og jøder fikk i sin tid. Har vi lært av historien? Har vi tatt et oppgjør med tankegodset Breivik brakte på banen på grusomste vis? Vissheten om at svaret er urovekkende, gnager i deg lenge etter forestillingens slutt.

---

Teater

  • «Ein av oss» – Tilnærmingsforsøk etter 22. juli
  • Det Norske Teateret, Scene 2
  • Tekster av Åsne Seierstad, Karl Ove Knausgård, Lena Lindgren, Thomas Brasch og produksjonen
  • En samproduksjon mellom Det Norske Teatret og Staatstheater Hannover
  • Regi: Erik Ulfsby
  • Scenograf: Lars Ramberg

---

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Teater