Knock-out i dukkehjemmet
I stedet for å fremstå som et feministisk fyrtårn, bringes Nora inn i en eksistensiell krise i Torshovteatrets rørende versjon av Et dukkehjem.
Nils Jørgen Kaalstad og Mariann Hole som Torvald og Nora.
Øyvind Eide
Det kinesiske ordet for feminisme er Noraisme. Ibsens mest spilte drama har satt spor og rystet mange, siden det ble skrevet i 1879. At en kvinne kunne forlate familien, var så sterkt krutt at det førte til sensur og krav om omskriving.
Men det er få som leer på øyelokka av et samlivsbrudd i dag. Å få Et dukkehjem til å svinge på scenen anno 2020, krever at man løfter frem Ibsens forståelse for mellommenneskelige forhold, snarere enn at en kvinne går. Regissør Mattis Herman Nyquist tar dramaet klokelig nok ut av stuen. Fjernt fra møbler, nips og all annen tidskoloritt. I stedet utnyttes Torshovteaterets intime rundscene, der man kommer tett på skuespillerne. En lysende sirkel er plassert i midten av rommet. Som et slags podium eller en arena, der skuespillerne veksler på å trer inn i ringen, før de igjen setter seg sammen med publikum og ser på.
LES OGSÅ: Det eksistensielle spørsmålet «Peer Gynt» stiller på vegne av oss alle lurer i bunn av Riksteatrets versjon: Hva er min plass i denne verden?
Bestill abonnement her
KJØP
