Klisjéer i kø

Det lages ikke så mange norske ungdomsfilmer, og heller ikke så mange musikk­filmer, så Dryads – Girls don't cry er et velkomment innslag. Men dessverre ­virker den veldig utdatert.

Sneip og øl

Henriette (Iben Akerlie) er «kul» på den moralistiske ungdomsfilmmåten vi husker fra 80- og 90-tallet: Hun synger med sneipen i kjeften, drikker øl midt på dagen, har oppklipt olabukse, tørkle rundt hodet og bruker solbriller inne. At den kjederøykende rockeklisjeen flytter inn i nabohuset til Hilde (Anneli Aune), er nok til å få det 15-årige dydsmønsteret til å rive hodet av Justin Bieber, som hun har stående i pappversjon på pikerommet.

Hilde synger i jentekoret i kirken og sier nei takk når hun blir tilbudt sigaretter. Hun kaster lange blikk over på Henriette, som har flyttet inn i sin bestemors hus med en gjeng dagdrivere som spiller­ kasse­gitar og drikker øl i hagen hele ­dagen. Hilde låner pappa (Morten Abel) sitt speilreflekskamera og fotograferer nabojenta i smug gjennom vinduet. Der­etter legger hun bildene ut på Instagram. At hun ikke har respekt for andres privatliv eller åndsverk, blir enda mer ­tydelig når hun laster opp musikken til The Dryads på Youtube uten å spørre først.

LES ANMELDELSE AV FILMEN OM AMY WINEHOUSE: Amys tidløse musikktalent

Pappfigur

Dette er tross alt ikke noen leksjon i opphavsrett, så det er mer ­alvorlig at Dryads er en syltynn fortelling stappfull av klisjéer.

Hilde blir delvis tatt inn i varmen hos Henriette og bandet, og får lov til å ­fotografere dem når de opptrer. Hun blir uvenner med bestevenninna Annette (­Vilde Zeiner) fordi hun drar på fest, og får husarrest når foreldrene finner ut hvor hun egentlig har vært.

Anneli Aune gjør en tapper innsats som Hilde, men får ikke lov å være ­annet enn en pappfigur. Det samme gjelder Iben Akerlies Henriette, som er konstruert som et skolebokeksempel på at «det koster å være kul».

LES ANMELDELSE AV DEN NYE WOODY ALLEN-FILMEN: Lyst og lett om mørk moral

Kul musikk

For når ble det egentlig kult å røyke igjen? Henriette omgis av en konstant tobakksky, og huset der bandet holder til, ser ut som de hjemme alene-festene mora di advarte deg mot: Det ­flyter av ølflasker, tomme pizzaesker og folk som har seg på soverommet to minutter etter at politiet har tømt huset for folk.

Heldigvis har filmen ganske kul ­musikk. Den er originalskrevet av Marius Christiansen og Thom Hell, med tekster av Iben Akerlie. Som sjangeren krever, brukes det mye tid på rene musikkstrekk, og Alba August og Allan Hyde, som er de to ­andre medlemmene av Dryads, gjør begge fine opptredener når musikken er i hovedrollen.

Følg oss på Facebook og Twitter!

Gammelmodig

Bandet Dryads er løst basert på et ekte band fra 90-tallet, der blant annet Thom Hell var medlem. Det kan forklare hvorfor denne ungdomsfilmen, som lener seg tungt på sosiale ­medier som kommunikasjonskanal, ­likevel virker gammelmodig.

Stein Hellevig er reklame- og musikkvideoregissør, og dette er hans første spille­film. Det kan være derfor musikkdelen er det beste med Dryads – Girls Don't Cry. For filmen faller sammen så fort den ikke har kule musikkvideoaktige ­sekvenser, men derimot prøver å fortelle­ en historie.