Keiser & kors er den første og til nå eneste utgitte boka i en serie med navnet Veien, skrevet av David Åleskjær. I denne har Åleskjær satt seg fore å skildre hele kirkehistoria, og den første boka er avgrensa til de første kristne og kirkas begynnelse. Vi møter disippelflokken i dagene før korsfestelsen av Jesus påska i år 33, og følger dem videre et par år seinere, i ei tid hvor kirka og troa på Jesus vokser voldsomt. Parallelt skildrer boka keisermakta, med dens maktspill og umoralske (seksual)liv.

Tydelig misjon

Bibelens fortellinger om disiplene og apostlenes gjerninger er tydelig prega av knapphet. I det som står skrevet er det mange detaljer som ikke er notert ned, samtidig som det er helt tydelig at mange hendelser ikke har fått bli med i det hele tatt. Som evangelisten Johannes påpeker: «Men også mye annet har Jesus gjort. Skulle det skrives ned, hver enkelt ting, tror jeg ikke hele verden ville romme alle de bøker som da måtte skrives.»

Jeg hadde håpa at Åleskjær i Keiser & kors ville brukt fantasien til å nærme seg den tidlige kirkas liv, og slik fylle ut de mange «tomromma» som finnes i historia om Jesus og disiplene. Det finnes riktignok enkelte unntak, men i for stor grad opplever jeg at Åleskjærs roman binder seg selv til Bibelens scener, uten å makte å favne dybdene i disse. Samtidig faller jeg av når Åleskjær gjør misjonen med boka si så tydelig. Argumentasjon for pinsekarismatisk forståelse av kirka og kristendommen gjør all undring fraværende. Åleskjær lukker igjen heller enn å åpne opp, er bastant heller enn nysgjerrig.

Skuffende

Et sted i boka står det: «Yeshua har utslettet alt som heter religion og erstattet det med sin egen kjærlighet.» Et annet sted: «Siden Yeshua-bevegelsen anser alle for å være prester og kun én for å være Rabbi, får gudstjenestene en langt friere form, hvor enhver kan bidra.» Et tredje sted: «Yeshua har snakket mye med oss i denne perioden. Instruert oss. Oppmuntret oss. Emnet er alltid det samme: Ånden, Ånden, Ånden.»

Dette er ikke skjønnlitteratur. Det er proklamasjoner som ikke klarer å fri seg fra pinsekarismatisk sjargong, og det er ikke godt skrevet. Det bombastiske gjør at den litterære kvaliteten er fraværende. Heller enn å forsøke å leve seg inn i de tidlige gudstjenestene, for eksempel, forholder Åleskjær seg saklig til dem. Åleskjær formidler ingen begeistring: Til og med overnaturlige hendelser, som kunne vært skildra i saftige ordelag, får i stor grad bare nøye seg med å være «profetisk gave».

Romanens innlevelse i emnet sitt er slapp, komposisjonen er slepphendt. Det er mye som skal få plass på den vel 220 sider lange boka; et rikt rollegalleri, en rekke synsvinkler og mange hendelser. Denne mengden gjør at boka framstår rotete, særlig når bokas dramaturgi ikke er bedre. Det fortelles vekselvis om keisermakta og de kristne, men historia om førstnevnte blir ikke til så mye mer enn gjentatt påpekning av maktas egoistiske intriger.

Lite kjøtt og blod

Forlaget Genesis har virkelig slått på stortromma i beskrivelsen sin av Veien-serien. På bokas bakside har sjefen for forlaget, som er et imprint i Hermon forlag, blant annet skrevet at det jeg har i hendene er «en kirkehistorisk roman av klassisk, internasjonalt format». Jeg er usikker på hva dette betyr, samtidig er jeg uenig i at Åleskjærs bok er av dette formatet. At forlagssjefen uttaler seg på bokas omslag er i seg selv merkelig, og vitner, spør du meg, om manglende profesjonalitet.

Alt i alt makter ikke Keiser & kors å gi kjøtt og blod til fortellinga om Jesus, ei heller til de første kristnes gjerninger.