Bøker

Jokeren i den europeiske ­litteraturens kortstokk

Å lese Houellebecq er å forstå hvor Europa befinner seg i dag.

Med sin misogyni, sitt misantropiske og sexfetisjerende tankesett – slik fremstår han i sine romaner – kunne man tro Houellebecq beveger seg langt vekk fra en humanistisk nerve, langt mindre ha en klar verdiorientering.

Men litteraturen har – som kunsten – sjelden tjent på å gi oppskrifter eller åpenbare illustra­sjoner av hvordan ting henger sammen. Den beste kunsten blir relevant for en samtid ved å bore seg inn i sin egen verden, hemningsløst. Slik finner den sporer av innsikt som er ­relevant for andre enn forfatteren eller for hva som er på moten.

Løpsk kapitalisme

I Serotonin møter vi en mann som forlater sin japanske kone Yuzu og begir seg ut på en reise både på et ­indre og et ytre plan. Florent-Claude, som han heter, har lenge jobbet i landbruksdepartementet. Men han ­forlater også sin jobb for å legge ut på det motsatte av en dannelsesreise. ­Florent-Claude henger rundt på hotellrom og gasser seg med mat og alkohol, samtidig som han besøker tidligere ­kjærester og venner og ­reflekterer over hvor verdiløst livet er.

Et besøk hos en studiekamerat forandrer ferden radikalt. Vennen, som er av en ­gammel adelsslekt, er nå bonde og klarer seg ­stadig ­dårligere i en globalisert verden. Grunn­laget for handel og landbruk i landet undergraves av multinasjonale krefter, og Florent-Claude ­konstaterer resignert at det skyldes en ­kapitalisme som har løpt løpsk. Det hele ender ­skjebnesvangert med et bondeopprør som er blant de mest dramatiske portrettene av ­samtiden jeg har vært borti de siste årene.

Houellebecqs fortelling om bøndenes opprør mot internasjonal handel knytter an til «de gule vestene» som holder ukentlige ­demonstrasjoner for vanlige folks rettigheter. Men Serotonin ­handler like mye om uroen som har gitt ­opphav til høyrepopulistiske strømninger.

Hellig dritt

Den ytre uroligheten speiles i hovedpersonens indre forfall. Sjelden har jeg lest en mer utstudert kjip karakter enn hoved­personen Florent-Claude. Han ­behandler ­kvinnene han møter elendig og har få andre ­interesser enn å sette til livs ­alkohol, mat og meske seg med ­kvinner. ­Florent-Claude er dermed på linje med de ­andre hoved­personene i Houellebecqs romaner, som ­bedriver mer eller mindre det samme (med unntak av den forunderlige science fiction-romanen Muligheten av en øy). Han er også på linje med de verste impulsene i menn generelt; slik vi er helt skrellet inn til beinet, og slik vi ville vært om vi var blottet for verdier og empati.

Eller, for å sitere hovedpersonen selv, har han «behov for kjærlighet i alminnelighet, men i særdeleshet hadde jeg behov for fitte, det fantes mange fitter, milliarder av dem på overflaten av en planet av tross alt moderat størrelse, det er ubegripelig hvor mange fitter det fins når man tenker over det, det er til å bli svimmel av.»

Indre og ytre reise

Men så er det likevel ikke så enkelt. Naturligvis ikke, for Houellebecq er en usedvanlig intelligent forfatter som, under overflaten, hele tiden er i tett dialog med sin samtid. Samtidig som hovedpersonens undergang og livslede speiler vår tids oppløsnings­tendenser, utvikler Florent-Claude seg til å bli en langt mer søkende sjel enn vi er vant med fra Houellebecqs romaner. Ja, det blir rent rørende etter hvert.

Hovedpersonen brytes opp av sitt forhold til kvinner. For mens han på den ene siden trekkes mot dem på kjønnslig vis, er det ­kjærligheten til spesielt én kvinne – Kate – som til slutt ­definerer ham. I en rørende scene på tog­stasjonen Saint Lazare blir han stående og reflektere over hvordan kjærligheten er det eneste som gjør livet verdt å leve.

«Gud passer på oss, i virkeligheten, han tenker på oss hvert øyeblikk som går, og han gir oss retningslinjer som iblant er helt presise. Disse blaff av kjærlighet som blusser opp i vårt bryst så vi mister pusten av det, disse visjonene, disse ekstasene, uforståelige i betraktning av vår ­biologiske natur, vår status som enkle primater, de er tegn som er ekstremt tydelige.»

Skjønnheten og lykken

Verdiorienteringen som kommer til syne i samtidsdiagnosen, blir også et oppgjør med eget forfatterskap. Den misantropiske gjennomgangstonen i ­Houellebecqs romaner utvikler seg nemlig i Serotonin i retning av skjønnhet og kjærlighet. Men han må virkelig langt inn i dritten, for å skrive som forfatteren selv, for å finne frem til det som skinner. Ser vi denne romanen opp i mot Houellebecqs øvrige produksjon, begynner det å tegne seg et bilde av en forfatter som har en lengsel etter verdi­refleksjoner og skjønnhet. Men også – når alt kommer til alt – erfaringer som setter til side den kynismen som har definert så mye av Houellebecqs litterære univers.

Det ender ikke der. Mot slutten av ­Serotonin kaster han seg inn i en så sterk hyllest til kjærligheten, at det gjør meg svært nysgjerrig på om Houellebecqs misantropi vil slå over i sin motsetning.

Les mer om mer disse temaene:

Kjetil Røed

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Bøker