Foran den amerikanske valgkampen har selve stemmeavgivningen blitt heftig debattert. Flere sørstater gjør det vanskeligere for enkelte velgergrupper å stemme. Endringer i The Voting Rigthts Act, valgloven fra 1965 som sikret folk mot rasediskriminering, har nemlig gjort det mulig for folkevalgte politikere å oppdatere regelverket. En stat krever bildelegitimasjon, en annen at tidligere straffedømte har nedbetalt alle bøter, en tredje reduserer antallet valgsteder, slik at folk må stå i kø i svært mange timer. Slik kan ressurssvake grupper igjen hindres i å gå til urnene. Og den historiske undertrykkingen av svarte kan fortsette.

Unge døde menn

Legg til mangel på arbeid, skolegang, sosiale tiltak og se for deg Mississippis gulfkyst – da har du scenen i den nå førtitreårige Jesmyn Wards erindringsbok Menn vi høstet. Boka utkom i 2013, samme år som valgloven ble endret. Den skildrer Wards barndom og ungdomstid, kløktig redigert rundt fem unge menns brå død. En av de fem er lillebroren til Jesmyn. Hans bortgang, bare tjue år gammel, får Ward til å skrive.

Samlet sett er boka, nettopp oversatt til norsk av Bente Klinge, et usedvanlig mørkt vitnesbyrd om at «Døden sprer seg, eter av røttene til lokalsamfunnet vårt som en sopp.» Samtidig slipper hun aldri taket i sin private sorg over broren.

Rasismens lange linjer

I afroamerikansk tradisjon har selvbiografien lange historiske røtter, ettersom enkelte slaver skrev om å være i fangenskap. I likhet med forfattere som Colson Whithead og Ta-Nehisi Coates har Jesmyn Ward med seg de lange linjene i beskrivelsen av amerikansk rasediskriminering. I essayet Mellom verden og meg (2015) sier Ta-Nehisi Coates at forestillingene om to ulike raser er et resultat av den rasismen slaveriet representerte, og danner grunnlaget for den psykiske og institusjonelle rasismen i USA i dag. Han beskriver hvordan politivold mot svarte godtas.

Ward er mindre filosofisk undersøkende enn Ta-Nehisis Coates. Til gjengjeld er hun langt mer direkte konfronterende og problematiserende når hun skildrer svarte menneskers levevilkår i en av USAs fattigste stater.

Politivold

Ward er også opptatt av politiets herjinger med svarte. Samtidig er frykten for ordensmakten mer gjennomtrengende. Det fører til en selvjustis i møte med åpenlys diskriminering og mobbing. De psykologiske og følelsesmessige konsekvensene, hvordan selvforakt spiser seg inn i sjelen, opptar Ward: «Vi slipper aldri følelsen at noe er galt med oss, ikke når den verdenen som var skyld i denne suppa, består.» I erindringsboka klandrer hun seg selv for å ikke skildre vilkårene svarte lever under krast nok, som skjønnlitterær forfatter.

Sørstatsgotikk

Menn vi høstet er skrevet etter debutromanen Det som reddes kan (2011), men før den mesterlige romanen Syng, gravløse syng (2017). I sakprosaen finner hun en form som tar henne tettere på virkeligheten, og hun beskriver omgangskretsens flukt fra fattigdom inn i omfattende stoffmisbruk og frykten det skaper i henne. Redselen for at hennes nære skal havne på statistikken for unge svarte menn i fengsel, eller bare mishandles og drepes, er lammende.

Alt dette tar Ward med seg inn i romanen Syng, gravløse syng. Også mørket som innhyller Menn vi høstet, foregriper romanen. Jesmyn Ward skaper bilder av hvordan de lever med gjenferd omkring seg, og at hun som barn forfølges av skrikende flaggermus, mens angsten dunker i kroppen. Bildet av fremtiden formuleres som en åpen grav i et sort hull. Disse ansatsene, sørstatsgotikken, utvikler hun til gangs i Syng, gravløse Syng som viser at Jesmyn Ward er en etterfølger av Toni Morrison, men også at hun er inspirert av William Faulkner.

Hardtarbeidende kvinner

I løpet av Jesmyns oppvekst blir familiens kår stadig dårligere. De flytter fra hus med hage til en husvogn og ender med å bo hos bestemoren som da får tretten stykker under samme tak. Ward forklarer at dette skyldes Ronald Reagans økonomiske politikk: «han undergraver det vaklende fotfestet de fattige hadde og uthuler den labre sørstatsøkonomien.»

Ward kommer også inn på at utviklingen er del av nedgangstidene som har rammet USA siden åttitallet. Amerika mister produksjonsjobber til utlandet, det som blir igjen, er servicejobber uten utviklingsmuligheter. Dette skaper sammenhenger forfatteren gjerne kunne utdypet.

Klarere ser Ward kvinners jernvilje. Litt gjentakende skildres moren og bestemoren som hardtarbeidende og råsterke. Å stå alene med omsorgsoppgavene går i arv. At barn vokser opp uten fedre, er mer regel enn unntak.

Aktivistisk holdning

Fattigdom og systemisk ulikhet blir brettet ut i skildringene av den innbygde rasismen i utdanningssystemet. Selv erfarer Ward individualisert og åpenlyst rasehat på skolen, fordi hun går på en skole for rike, det vil si hvite barn. Broren, som er elev i offentlig skole, opplever på sin side at ingen bryr seg. Ward reflekterer også over at boklig lærdom bringer henne ut av elendigheten, samtidig som den skiller henne fra opphavet.

Menn vi høstet skildrer tapet av en hel generasjon unge. Inntrykket som fester hos meg, er fraværet av håp. Likevel, gjennom Wards nennsomme miksing av nakne fakta og følelsesmessig dybde, skinner en aktivistisk holdning. Godt er det, for når stemmerett atter er kamparena, er mobilisering virkelig tiltrengt.

LES OGSÅ:

USAs svarte mobiliserer mot Trump

Jesmyn Ward går i fotsporene til Toni Morrison

Raseriet er temmet i Coates nye bok: – Det er ikke til å komme forbi at jeg er skuffet