Da den amerikanske journalisten og forfatteren Ta-Nehisi Coates ga ut essayet Mellom verden og meg i 2015 ga han en stemme til afro-amerikanere som ikke lenger identifiserte seg med forsoningslinjen som strakk seg helt tilbake til Martin Luther King. Han traff en nerve i samtiden og Toni Morrison var raskt ute med å beskrive han som den etterlengtede arvtakeren etter James Baldwin. Fire år etter romandebuterer Coates med Vanndanseren, om livet til slaven Hiram som drømmer om å rømme fra tobakksplantasjen i Virginia, til friheten i nord.
Tabu og raseri
Mellom verden og meg tok form som et brev til sin 14-årige sønn Samori, og var et desillusjonert kampskrift om den svarte kroppens omkostninger fra slavetiden til samtidens Amerika.
Boka ga ikke svar og trøst til den nye generasjonen, men var brutalt ærlig om sin fortvilelse over dagens Amerika. Coates fikk status som en intellektuell som uttalte raseriet og fortvilelsen som hadde blitt et tabu etter King, og boka ble hyllet i hele USA og vant National Book Award i 2015.
Historiske linjer
Hiram har en enestående hukommelse, han kan huske alt som har blitt fortalt ham ned i den minste detalj. Men han vokser opp uten evne til å huske sin egen mamma, og den grufulle historien om da hun ble skilt fra han og solgt videre som slave av plantasje-eieren - hans egen far. Hiram vokser opp som en slave på sin fars gods, splittet i sin forståelse av seg selv. Han er på en og samme tid en slave og en sønn. Og kanskje nettopp derfor har han fått noen makeløse evner, som viser seg å gi han muligheten til å være med på å sette en stopper for det barbariske slaveriet.
Mens Toni Morrison i Elskede (1987) tok utgangspunkt i en avisartikkel fra 1856, tar Coates utgangspunkt i den historiske Frederic Douglass, sønnen av en godseier og hans slave, som klarte å rømme til friheten, som et forelegg for sin karakter Hiram. Douglass skrev senere memoaren Narrative of the Life of Frederick Douglass, an American Slave (1845) og ble svært viktig for anti-slaveri bevegelsen.
Ved å knytte sine fortellinger til reelle personer, skaper både Morrison og Coates en forbindelseslinje direkte tilbake til historien. På sitt beste kan en slik metode løfte frem enkeltmennesket i historien, og litteraturen kan bli et minnearbeid som hindrer oss i å miste av syne det vitner ikke lenger kan fortelle om. Men når det ikke fungerer, blir historien kun en kulisse for en agenda.
Falmet raseri
Vanndanseren er skrevet i et helt annet modus enn essayet som gjorde Coates så kjent. Raseriet hans er temmet, det er ikke det som driver romanen. Det er kanskje litt mye forlangt å få en roman som kan matche intensiteten til Mellom verden og meg, men det er ikke til å komme forbi at jeg er skuffet.
Vanndanseren oppleves polert og kalkulert, med et stort ønske om å berøre – flest mulig lesere. Romanen jobber beinhardt med å få meg hekta - med dramatikk, store følelser og magisk realisme, som en blockbuster om slaveriets historie. Det som går tapt på veien er en nyansert fortelling og opplevelsen av at dette er uforfalsket. Det står i skarp kontrast til det akutte og ekte i Mellom verden og meg. Ta-Nehisi Coates roman Vanndanseren har med sine historiske forelegg og den magiske realismen tydelig hatt Toni Morrison som sitt store forbilde. Jeg håper han heller slipper sin personlige, intense og kompromissløse stil løs i sin neste roman – og dropper idéen om hva som når flest mulig lesere.
LES OGSÅ:
---
Roman
- Vanndanseren
- Ta-Nehisi Coates
- Oversatt av Knut Hofstad
- Aschehoug
---