Innesperringens frigjørende øyeblikk

En bronseavstøpning av et skrapemerke fra et fengsel og en trilobitt er det første som møter deg på Liv Bugges utstilling. De ligger der, sammen, på toppen av en liten søyle. Det ene fra en tid lenge før vi satte vår fot på denne planeten. Det andre fra en fange som, kanskje i frustrasjon, pirket borti fengselsveggen så et stykke murpuss falt av. La oss se litt på det siste først.

Hullet som fangen etterlot seg ble sikkert glemt lenge, for hvem bryr seg vel om noen skrapemerker i en vegg?

Fengslets minnesteder

Da Liv Bugge fikk i oppdrag av KORO (statens organ for offentlig utsmykning) å lage nye kunstverk til Ullersmo og Eidsberg fengsel, la hun merke til en rekke spor i veggene: av slitasje, hærverk, men også skrift og innriss av forskjellige slag. Hun endte med å ta avstøpninger av dem. Først i silikon, dernest i bronse, før de ble satt tilbake i veggen de kom fra. Bronseutgavene transformerte noe som sannsynligvis ville blitt oversett og ignorert, til kunstverk – altså noe verdifullt som er verdt å se. Bugges kunstneriske handling bestod ikke i å inn-­
føre noe nytt, men ramme inn det som allerede var der på en måte som gjorde det varig, synlig og fikk verdi.

Dette var merker som ikke var ment å være uttrykk for noe kunstnerisk. Om de ikke var blitt lagt merke til av Bugge, ville de sannsynligvis blitt fjernet før eller siden.

Alternative rom

Den upolerte bronsen på avstøpningene er dessuten mottagelig for ytterligere nærkontakt, for når fangene berører dem, blir metallet pusset blankt. Nærkontakt gjør dem mer synlige. Avstøpningene utvikler og fremhever derfor stedets materielle historie. Det er neppe de sidene myndighetene ville vise frem ved fengselet, men aspekter ved de innsattes liv som berørte frustrasjon, kjedsomhet, tap av frihet. Gjennom frihetsberøvelsen vil naturligvis fangene kjenne på sinne, men de vil også slite flater ned gjennom daglig bruk.

Ved å fremheve fangenes merker i rommene de er sperret inn i, bevarer også Bugges skulpturer de elementene av fangenes liv som blir igjen etter at de har forlatt cellene. Bugge tar dermed vare på sider ved fengselets materielle kultur som ikke bærer direkte preg av selve innesperringen; dette er fangenes egne spor i fengselet.

Slik sett er de uttrykk for et alternativt rom, en form for frihet, uansett hvor sterk frustrasjonen bak merkene måtte ha vært.

Felles minner

Bevaringen gjør også sporene tilgjengelige for enhver fange som kommer etter dem som laget merket i utgangspunktet. De gjør synlig at det, selv under frihetsberøvelsen, er mulig å sette sitt spor på verden som ikke er styrt av myndighetene eller fangevokterne. Skulpturene blir et minste felles multiplum for en fortelling som fangene selv kan skape og dermed også en skisse til en fortelling om noe annet enn fangenskap.

Merkene er markører for en solidaritet som forankres i fangenes kropper og ikke institusjonens strengt oppmålte tid. Fortiden, nåtid og fremtid bindes sammen i et skjebnefellesskap.

Fortidens samtidighet

Sett på denne måten kan skulpturavstøpningene sammenlignes med trilobitt-forsteiningen Også den ble bevart gjennom en avstøpning (selv om det var naturens egen). Gjennom geologens eller arkeologens perspektiv ble den hentet frem fra sitt skjulested. Uten en geolog hadde ikke det fossiliserte sjødyret blitt sett, slik merkene i fengselet heller ikke ville blitt sett uten Bugges blikk. Det gjelder også steinene på Geologisk museum, som vi får se i filmen The Other Wild. ­Tidens løp har formet dem.

«Alle disse steinene bærer i seg bilder vi kan lese. Om fjell med navn, om elver, om tidspunkter», sier en stemme i filmen.

De sporene naturprosesser ­etterlater seg, kan, som merkene i fengselsveggene, også betraktes som minner. De forteller høyst konkrete historier om noe som en gang har skjedd. Når de hentes frem på et museum blir også deres verdi som minner tydeligere, synlig.

Personlig og felles

Det er et slektskap mellom våre egne minner og slike spor, for begge fører oss til tider og steder, hendelser og øyeblikk, som ikke finnes lenger. Men når vi husker dem – ser dem – kan fortiden bringes tilbake som noe nært og intimt.

Jeg elsker denne tanken, at det kan oppstå gjenklang mellom erindringen av en tapt sommerdag, en fange som tipper på en stol eller klorer på en vegg og en trilobitt som døde for millioner av år siden. Gjennom denne resonansen får vi også en fornemmelse av fortiden – det som en gang har skjedd – som noe konkret, håndgripelig.

Det er ikke lenger de store linjene som definerer fortiden, men alle de små gestene, øyeblikkene, som kan komme tilbake til oss når vi minnes dem.

Nye kombinasjoner

Vi husker fortiden sammen. Steinen som presses sammen gjennom millioner av år og skures frem på jordens overflate; avtrykket av trilobittens siste krampetrekninger på havbunnen; fangen som tipper stolen gjentatte ganger mot veggen og danner et spor som ender som bronseavstøpning. Alle disse sporene er kollektive minner vi kan samles om, enten de huskes av oss selv, av et museum eller av naturen selv som fossiler og steiner.

Vi trenger måter å se på som gir det ellers usynlige verdi. Først da kan det tre frem og bli noe som ikke bare gir mening, men som får en nærhet til andre ting som tidligere er løftet frem som betydningsfulle. I de nye forbindelsene oppstår nye fortellinger, nye måter å se de ferske kombinasjonene på. Gjennom disse nyervervede tankebanene kan vi se rundt oss i verden vi lever i nå, men også bakover i tid. Og vi kan finne atter nye sammenhenger på tvers av innesperringer og kronologiske måter å organisere verden på.