Ikke redd for alvor

«Herregud, dette mølet orker eg ikkje!» Da Mer eller mindre mann ble vist for lokalt publikum under Den norske filmfestivalen i 2012, valgte flere godt voksne haugalendinger å forlate salen med ukvemsord.

Uromantisk komedie

Nei, Martin Lunds (født 1979) østlands-urbane generasjonsportrett av tredveåringer som nekter å bli voksne var definitivt ikke for alle: En tilsynelatende veltilpasset mann med godt betalt jobb, strøkent rekkehus, fin bil og forståelsesfull samboer utagerer kraftig med kompisene, inni er han som en tenåring av den særdeles grensetestende sorten. Filmen skildret livsfarlig bajaseri, tung rølp og makabre spøker om voldtekt og abort, og ble – muligens med rette – markedsført som en «uromantisk komedie».

Lund har siden skapt den lettbente ungdoms-/familieunderholdningen Match for NRK, der typiske tenåringsproblemer kommenteres i sportsreporterstil.

Når regissøren og manusforfatteren under vignetten Psychobitch nå retter filmkameraet mot dagens ungdom, er det lett å forestille seg en slentrende, innfallsrik og kalkulert overskridende formelkomedie med «noe på hjertet» om gruppepress, psykisk sykdom og med humrende kritikk av det som har fått navnet «Generasjon prestasjon». Det er bare delvis riktig, filmen viser betydelig vilje til alvor, nyanser og problematisering.

LES OGSÅ: Dette var 2018s beste filmer.

Ressurssterk.

Først ros for den tilsynelatende spekulative tittelen. I et snaut tiår har norske filmskapere gitt vage, generelle navn til filmene sine, setninger som kan bety hva som helst. Det kan ha fått følger for kinobesøket, for det er vanskelig å forestille potensielle publikummere deklamere: «Bli med på 'Det som en gang var' til helga a!» Eller «Har du fått sett 'En som deg' ennå, eller?». Psychobitch sitter umiddelbart, fanger oppmerksomhet, er passe frisk og kommuniserer trolig med den unge målgruppen.

Vi befinner oss faktisk på Gjøvik, det er vinter og 2019. Kombinasjonen av samtidighet og den filmatisk ubeskrevne mjøsbyen gir en særegen realisme, godt hjulpet av gråhvite korridorer, januarblek ungdomshud og snøfonner i guloransj gatelys. Marius (Jonas Tidemann) er en kvikk og omtenksom tiendeklassing, så omtenksom at han rengjør skoleklosettet omhyggelig for ikke å støte klassevenninnen i toalettkø utenfor.

Han er i den kuleste gjengen og regner med å dra på vinterballet med alfahunnen Lea. Når han blir satt til å gjøre skoleprosjekter med nyankomne Frida (Elli Rhiannon Müller Osbourne) som både står utenfor og har psykiske problemer, er det duket for det som på overflaten kan se ut som en «annerledes» romantisk tenåringskomedie.

LES OGSÅ: Grensen blander myter og realisme i en dannelsesreise som stiller eksistensielle og sosiale spørsmål.

Verdi

Det begynner oppskriftsmessig: Friksjon mellom streitingen og annerledesjenta fører først til aggresjon og rollekonflikter, deretter til romantikk. Paret selv og publikum forstår at de er rette for hverandre, særlig etter en Gjøvik-odyssé med tiltagende amorøsitet, sjangertro nok på toppen av skoletaket. Man tenker: Her oppstår lette floker som skal nøstes opp i minuttene før det varslede skoleballet. Hvor alle får hverandre, alle blir lykkelige.

Den gjennomtenkte musikkbruken bidrar til denne lette stemningen, her er Valdresmarsjen i gymsal-ekko og en barnslig utgave av La Donna E Mobile, Verdis arie om den flyktige kvinnen, hun man aldri kan stole på, men som man likevel bare må elske.

Sammensatt

Men Psychobitch skal bli oppsiktsvekkende tung og alvorlig. Hver gang vi tror oppturen er rett rundt hjørnet, skal vi bare dypere ned i problemer, som rammer flere enn bare de to hovedrollene. Ved å gjøre Marius til hovedperson, skildres Fridas skjørhet utenfra, vi får aldri direkte tilgang til tankene hennes, kun informasjon om at det er sammensatte årsaker til de uspesifiserte problemene hennes.

Filmen omhandler dermed ringvirkningene denne type sykdom får i et umodent ungdomsmiljø og er (som sensommerens Blindsone) et utmerket utgangspunkt for diskusjon: Hva kunne de involverte gjort annerledes? Hvordan skal vi egentlig snakke om psykiske lidelser? En helsesøsters forsøk på det siste ender bare med at ungdommene, på nærmest smiskende vis, legger ut om egne problemer, at det med hovedpersonens ord blir «riktig å ha det dårlig». Dagens ungdom skal virkelig være best i alt.

LES OGSÅ: Animasjonsfilmer inntar dokumentarsjangeren. – Det ble avvist på 90-tallet, sier filmnestor.

Generasjonskritikk

Som i Mer eller mindre mann fremstår brorparten av de voksne som mer eller mindre idioter. Som fremmedartete, velmenende vesener som kommer med formålsløst ros under PH-lampene, som er mer opptatt av at avkommet skal fremstå korrekt på skolebildene enn at de skal bry seg om vanskeligstilte. Slik kritiserer Psychobitch foreldregenerasjonen mer enn ungdommen, samtidig som den undersøker hvordan statusjag og gruppepress hos dagens skoleelever forsterkes av altomfattende sosiale medier.

Best av alt: Konsekvensene av utenforskap og psykiske problemer hos ungdom behandles på en grundig, av og til ubehagelig måte, og filmen blir særlig effektiv fordi den også tillater seg humor og nysgjerrige observasjoner.