I kjempers fødeland

Jeg har til gode å møte et litteraturinteressert menneske som ikke leste de russiske klassikerne i sin ungdom. At bunken av litterære storheter fra vårt naboland ligger på nattbordet i gymnastiden, er nærmest som et innvielsesritual som sikrer opptak til den lesende klassen av mennesker. Men slik burde det jo ikke være; Knausgård spør seg et sted i Min Kamp–serien hvorfor Dostojevskij er blitt slik en ungdomsforfatter, især siden han både i handling og psykologisk innsikt lodder dypere enn de fleste andre forfattere?

Siste krampetrekninger?

Heller ikke i samtidens litteraturdebatter nevnes de russiske kjempene særlig ofte. Ja, det er som de blir ansett som nettopp det; dinosaurer, anakronistiske museumsgjenstander hvis storhet ikke benektes, men som oppleves å ha lite relevans for livet her og nå. Kanskje skyldes det stempelet som litteratur for unge, eller at de alle på ulikt vis er dypt religiøse verk. Hvorom allting er, forsøker den amerikanske litteraturviteren Elif Batuman å løfte Tolstoj, Tsjekhov, Gogol og de andre ut i den aktuelle litteraturdebatten igjen, med utgivelsen av De Besatte.

Å pløye gjennom hundretalls sider i Tolstojs Anna Karenina eller Dostojevskijs' Brødrene Karamasov, er en så sjelsettende og overveldende opplevelse at man stundom, i smarttelefonens tidsalder, spør seg om vi vil legge vekk Instagram og Snapchat og lese Idioten?

[ Les alt fra Bøker her! ]

Lidende forfatter eller månedslønn

Anna Karenina var inngangen til det russiske universet for Batuman, en roman hun i løpet av to uker – naturligvis i sin ungdom – leste henslengt på bestemorens sofa. Interessen Tolstoj vekket, ledet Batuman inn på litteraturstudier, og selv om hun ønsket å bli forfatter, søkte hun i smug på noen ph.d.–program i litteraturvitenskap. Romantikken i være lidende forfatter, snarere enn traust akademiker med fastlønn, bleknet da Batuman falt under en joggetur og endte opp med en sykehusregning med mange nuller i. Da var veien kort til institutt for sammenlignende litteratur ved Stanford, hvor månedslønnen tikket inn i syv år.

Spor i mysteriene

De Besatte er dels en selvbiografisk fortelling fra hennes student- og forskertid, og dels et forsøk på å følge stedene og hendelsene som vederfarte forfatterne som skapte disse storverkene. Batuman undersøker om det finnes spor der de fysisk levde og skrev, som kan forklare ordene som ble brukt.

Det begynner med Isaak Babel, hvis samlede verker utgjør to tynne bind, og skiller ham markant fra mange av sine skrivende landsmenn. Batuman skriver om arrestasjonen og overgrepene Babel ble utsatt for, og hun går bokstavelig talt til verks med lommelykt i trange ganger og arkiver. Vi blar om og befinner oss snart på en Tolstoj-konferanse på forfatterens eget gods i Russland. Spørsmålet som nager Batuman er om Tolstoj døde en naturlig død, eller om noe kriminelt hendte der på togstasjonen i Astapovo i 1910. Hun beskriver kostelig de dørgende kjedelige innleggene fra de andre forskerne på konferansen, mens Batuman selv i pausene går rundt på godset og leter etter spor i mysteriet som utgjorde Tolstojs liv.

Litteraturens veksling

Så reiser forskerfølget fra godset til Tolstoj, den russiske romanens mester, til Tsjekhovs hjem, den russiske novellens mester, hvor alt, passende nok, er mindre. Ikke et eneste rom i Tsjekhovs hus er stort nok til å romme hele gjengen med internasjonale Tolstoj-forskere, og hele livet følte Tsjekhov selv på et mindreverdighetskompleks overfor den store mesteren.

Og slik fortsetter det, vi sneier innom Aleksander Pusjkins Bronserytteren, og leser om Ishuset av Ivan Lazjetsnikov. Når kopien av ispalasset plasseres på torget i St. Petersburg reiser naturligvis litteraturforskeren Batuman dit. I denne delen av boken finnes en innsiktsfull betraktning rundt litteraturens veksling mellom skjønnhet og smerte, mellom det vakre og det fryktelige. Lignelsen slike litterære grep gir av livet selv, er aldri det ene eller det andre for menneskene, hvis eksistensbetingelsen nettopp er å være fanget i spennet mellom skapelsens ytterpunkter.

Lettbeint og humoristisk

Litteraturens ekvivalent til fotballens evige diskusjon om Pele eller Maradona, er om Tolstoj eller Dostojevskij er den største forfatteren. Et sted i boken tar Batuman stilling til spørsmålet, men det er ikke det viktigste bidraget hun gir med De Besatte. Bokens verdi ligger i hvordan hun lettbeint og humoristisk vever den litteraturhistoriske gravingen inn i fortellingen om sitt eget liv.

For de russiske gigantene i litteraturhistorien var jo bare mennesker som deg og meg, deres bestrebelser var som dine og mine, og sett gjennom Batumans prisme blir avstanden til mennesket oppe på sokkelen litt mindre.