Hjulkapselens metalliske øye

Å gå i byer er noe av det jeg liker best. Det aller beste er å finne nye ruter utenfor de opptråkkede stiene. Eller dvele ved detaljer og rariteter som aldri vil få plass i noen reisehåndbok. Klorofyll og kapital er en ujevn og ganske rotete utstilling, men de beste verkene skinner.

De gir meg noen fokuspunkter for hvordan vi skal forholde oss til byrommet og andre landskap som noe å forundres over, som noe å oppdage, fremfor å følge de kartlagte oversiktene over hva man bør se, hvor man skal gå og hva man skal gjøre når vi kommer til nye landskap og nye byer.

Flyttbart landskap

I første etasje har Maiken Stene et verk som kan se ut som litt rufsete kulisser med skisser til ulike typer landskap. Rett ved henger et par hvite museumshansker som inviterer oss til å flytte rundt på kulissene og lage nye sammensetninger selv. Helt innerst i samme etasje finner vi et motiv fra Island, men som i et kubistisk maleri er vinkler knadd sammen slik at landskapet sees nedenfra, ovenfra, bakfra og fra siden på samme tid. Hva som vanligvis er stort og lite, eller helhet og detalj, er ikke klart adskilt, slik at vi også her må flytte rundt på elementene for å finne vår egen synsvinkel. Men denne gangen er det i hodet vi må sette på plass landskapets bestanddeler i en orden så vi ser tydelig hva vi betrakter.

Jeg liker hvordan begge disse landskapsgjengivelsene ikke er så mye et bilde av et sted, som en invitasjon til å gjøre stedet til vårt eget ved å lage kartet selv. Sammen understreker verkene at kroppen og hodet må samarbeide om du skal kunne finne nye måter å tenke terrenget på.

Perspektivforandringer i hodet

Øystein Tømmerås tar opp tråden fra Maiken Stenes stedsrefleksjoner i sitt maleri. For selv om motivet er gjenkjennelig nok – innsiden av et tog eller en trikk – fremkalles utsnitt av andre rom slik at trikkevogna eller togkupeen vi kikker innover i filtreres gjennom rester fra mange andre steder. Fargefeltene, som synes å synliggjøre hastige bevegelser, bryter også opp det opprinnelige motivet i mange mulige rom. Det høres kanskje forvirrende ut, men Tømmerås minner oss om at et hvilket som helst sted kan tenkes fra et utall vinkler som gjør det velkjente rommet til noe helt annet.

Både Tømmerås' og Stenes verk forsøker dermed å omdirigere vår oppmerksomhet: Ved å gjøre oss usikre på de perspektivene vi vanligvis orienterer oss etter oppstår det en sone hvor det kan dukke opp andre ruter, men også andre ting, som ellers ville vært utenfor vår horisont.

Hverdagens drømmelandskap

Fantasiens hverdagslige utvekster finnes også i Andreas Öhmans malerier som befinner seg utplassert forskjellige steder i Lillestrøm, deriblant på kjøpesenteret Lillestrøm Torg og på veggen utenfor Akershus Kunstsenter. I utgangspunktet ser verkene ut som ganske kjedelige abstraksjoner, men laster du ned appen Appear og retter kameraet mot verkene svever med ett utvekster foran maleriene, som maleriske skyer i rommet. Grepet er oppfinnsomt og gir et håp om at Mixed Reality-teknologi kan brukes til noe annet enn Pokemon. Det er mulig å drømme – også gjennom iPhonen.

Jeg må smile for meg selv når jeg blir stående å betrakte formen, som gjennom appen omgjør det gudsforlatte kjøpesenteret til et sted hvor vi kan drømme. Dette er jo det siste stedet hvor fantasien synes å boltre seg. Det ligger en obsternasighet i disse formene jeg har sans for, men jeg klarer samtidig ikke helt å fri meg for den ambivalensen som hefter ved at det faktisk er en telefon som tilfører hverdagen magien i dette verket. Dette er jo tingester vi kikker altfor mye i fra før.

Bortglemte mysterier

Lene Baadsvig Ørmens skulpturer er mine favoritter. De litt forkomne og stusslige formene minner meg om flatklemte hjulkapsler som har falt av en bil og blitt liggende i veibanen og kjørt over igjen og igjen. Eller en hengsel som har falt av en vogn, for så å bli liggende i et av byens mange mellomrom, skylt rene av regnet og tilsølt av søle gjentatte ganger. Fra denne sonen i offentlige rom henter Baadsvig Ørmen fantasifulle former og historisk ladede figurer: Gjennom hennes skulpturer får dette restmaterialet ny verdighet, for opp reiser – forestiller jeg meg – gamle aztekerkonger, fordums solguder og forsteinede sjødyr seg fra hverdagens rusk og rask. Ut fra en flatklemt flymodell – eller det er i hvert fall det denne skulpturen minner om – vokser den ene vingen videre til å bli et mytisk vesen som ser på oss med sitt metalliske øye.

Forlatte fragmenter fanges inn av en fantasi som nekter å akseptere disse restene som søppel, men beholder likevel deres flatklemte skjørhet i den endelige skulpturformen. Dermed er ikke disse skulpturene bare gjenbruk av en viss type restprodukt, men også forslag til dette materialets potensial, om vi har drømmene med oss der ingen pleier å drømme.

[ INTERESSERT I KUNST? LES FLERE KUNSTANMELDELSER HER  ]