Anmeldelser

Glamorøs Grand Prix-galskap

Spektakulære tablåer og Will Ferrells blanding av galskap og sårbarhet, gjør Netflix-filmen om Eurovision til sommerens store komedie.

Når Den europeiske kringkastingsunionen, sammenslutningen av nasjonale, europeiske fjernsynskanaler har avgjort å lage film av sitt mest kjente varemerke, en viss melodikonkurranse, skulle man tro resultatet var gitt på forhånd: En syltynn søtsuppe med idiotisk handling som ustabilt rammeverk rundt rammeverket rundt ymse sangnumre. Og ja, ESC: The Story Of Fire Saga har temmelig mange krysningspunkter med Mamma Mia-filmene, men oppleves også som frisk og i hvert fall til dels kompromissløs.

Forståelse

Unionen, med norske Jon Ola Sand i spissen, har nemlig gitt godkjentstempel til en samproduksjon med Gary Sanchez, selskapet til Will Ferrel og Adam McKay, kjent både for særdeles fjollete og improviserte komedier (pubertale Step Brothers) og for skarpe politiske satirer (åtte ganger oscarnominerte Vice). Regissør David Dobkin er mest kjent for den nærmest imponerende heliumlette Wedding Crashers.

Det er altså en svært profesjonell og intelligent gruppe amerikanere som gir seg storøyd i kast med et fenomen som er marginalt i hjemlandet, men som er av enorm nasjonal og felleseuropeisk betydning på denne siden av Atlanterhavet. Mye kunne gått galt hvis forståelsen av den glamorøse musikktevlingen ikke hadde korrespondert med vår egen.

Ta meg til himmelen

Ferrels svenske kone har gjort ham fortrolig med skandinaviske forhold, og han fikk øynene opp for musikkonkurransen da Charlotte Nilsson vant den i 1999, med den ABBA-aktige danseband-legeringen «Take me to your heaven». Kanskje er den nordiske inngangsporten til Eurovision grunnen til at han har latt hovedpersonene i ESCTSOFS (!) være islandske.

Sagaen begynner med en minnestund i 1974. Barneskoleeleven Lars sørger over moren, og er ute av stand til å kommunisere. Helt til en svensk kvartett dukker opp på fjernsynet med noen glade toner der en kjærlighetserobring sammenlignes med Napoleons belgiske nederlag i 1815. Det blir opptakten til en ikke helt vellykket popkarriere, der drømmen er å synge i den europeiske finalen.

Man ødelegger nok ikke moroa ved å røpe at det skjer, med mye humoristisk snubling underveis.

Glamour og autentisitet

Det teknisk-visuelle er et av ESCTSOFS fremste fortrinn. Sammenlignet med de overraskende teatersceneaktige ABBA-musikalfilmene, er den for et episk storverk å regne. En del av årsaken er av handelspolitisk art: Islands insentivordninger og spektakulære natur har gitt øya en gjennomproff filmbransje som vet å bruke fotodroner og vindmaskiner på viddene. Vi skal dessuten til den lille fiskerbyen Husavik og til den nasjonale rikskringkastingens Marienlyst-lignende lokaliteter. Begge steder skildres med en varm blanding glamour og autentisitet, i en slags opphøyd realisme. Folk kler seg akkurat passe egenartet, de driver med brukskunst, halvparten tror på alver, hvaler hopper sakte film opp av havet. Det er naturligvis ikke slik det er på Island, og det er gledelig å se et land presentere seg for verden med denne typen selvironi.

I finalevertsbyen Edinburgh har turistnæringen etter alt å dømme vært svært behjelpelige med lokaliteter og finansiering. At hovedpersonene tar seg rundt i den skotske hovedstaden på Segway understreker filmskapernes ironiske distanse. Storslåttheten er også påtrengende i de mange scenenumrene. Her er forseggjorte kostymer og koreografier, og med sanger som stort sett er bedre enn i virkelighetens ESC.

Anerkjennelse

Å skulle parodiere et fenomen som i utgangspunktet er hinsides fornuft og estetikk synes som en umulig oppgave. Men Ferrels utenfra-blikk er kjærlig og fascinert, det hyller og latterliggjør på samme tid. Mye overlates dessuten seeren, for eksempel hvor alvorlig man skal ta hovedpersonens behov for anerkjennelse av den bistre faren – antagelig den største klisjeen i film om drømmer og stjernekarriere.

Det er umulig å se for at en annen filmskaper og humorist hadde maktet dette spennet, og samtidig være så skamløs kommersiell.

Her har man tenkt hardt på målgruppen og gitt dem en meny med alt de liker: Paljetter, ABBA (selvfølgelig), Madonna, florlett tristesse, Celine Dion, Pierce Brosnan og Cher.

Presisjon

Men ingen fokusgruppe, intet testpublikum kan regne seg frem til Ferrells blanding av sårbarhet og galskap eller motspiller Rachel McAdams’ våkne timing.

ESCTSOFS dyrker det smakløse og det overdrevne akkurat som fenomenet den handler om, men med overraskende mye sjel og intelligens.

Ingen av rollefigurene gjør krav på å bli tatt på alvor, å skape «ekte mennesker» er like lite filmens prosjekt som i Eurovision Song Contest i seg selv. Og kanskje aller viktigst: Gjenkjenningsfaktoren, presisjonen i musikkparodiene er sylskarp.

Man får tilgi at denne Askeladden-historien er noen titalls minutter for lang, for her har vi meget mulig med årets beste komedie å gjøre. Se for all del filmen med engelsk originaltale, av en eller annen grunn har Netflix valgt å dubbe Ferrell & co til norsk og dermed frarøve historien all sjarm og egenart.

---

Fakta:

---

Les mer om mer disse temaene:

Einar  Aarvig

Einar Aarvig

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Anmeldelser